Finnskogen har mange fotturruter og turistforeningshytter som du kan utforske på ut.no. En rute som er interessant om du ønsker å se mer av finnekulturen er 7-torp runden. Det er en 8 km rundtur som starter fra DNT hytta Lebiko, øst for Møkeren.
Les mer om skogfinnene lenger ned i artiklen.
Runden tar deg med til 7 gamle torp på norsk og svensk side. De første ble etablert på slutten av 1600 tallet. De eldste bygningene er nok borte, men ble erstattet av nyere bygninger på 1800 tallet. Noen av boligene og uthusene er åpne.
Turen er lettgått, på fine skogsstier gjennom gammel skog. Stiene er de gamle ferdaveiene som gikk mellom torpene. Det er ikke spor av hogstfelt. Når du går tur i skogen er det jo gjerne fordi du ønsker å se skog. Dessverre er en del av turene på Finnskogen ødelagt av hogst. I stedet for gamle trær er det kvisthauger, bjørkekratt og dype hjulspor etter skogsmaskiner som møter deg. Så før du legger ut på tur er det lurt ikke bare å studere kartet, men også flyfoto for å sjekke turen.
5 av torpene ligger i Sverige, 2 i Norge. Det er informasjonstavler underveis hvor du kan lese om historien til plassene.
Det er Statskog som eier skogene i området. Det er en stor fordel fordi de tillater kjøring på skogsbilveiene så du slipper å bli møtt av bommer over alt. Du kan kjøre nesten helt fram til Lebiko. Alternativt kan du starte på Svensk side, ved innsjøen Lomsen hvor det er parkering.
Møkeren området har mange steder du kan campe, enten i bil eller telt.
Les om det her: Fricamping på Finnskogen – uten kø
Lebiko
Lebiko er et i Finnskogsammenheng nytt torp, antagelig fra ca 1840. Det er i dag en DNT hytte.
Velger du den nordlige stien ut fra Lebiko går du i flatt terreng over furumoer og gjennom granskog. Stien er tørr og fin med klopper over noen få fuktige partier. Snart er du ved grensen mot Sverige, og deretter torpet Kissalamp.
Kissalamp
Kissalamp er fra 1780 tallet og huset står åpent, men begynner å forfalle. Inne finner du gamle aviser og tegneserier, og på loftet gamle redskaper. Under krigen passerte mange flyktninger gården.
Valli
Neste stopp er Valli. Husene er borte her og en jordkjeller og noen grunnmurer er alt som er tilbake.
Ritamäki
Ritamäki er det mest komplette av torpene. Området rundt torpet er naturreservat og fredet. På jordene rundt drives det slått så det er åpent landskap, ikke gjengrodd som rundt de andre torpene. Mange av de gamle bygningene står fortsatt og det er en intakt røykovn i bolighuset. Hvis det er låst kan kan du se den ved å kikke inn vinduet på vestveggen. Ritamäki var bebodd helt fram til 1964, som et av de siste torpene på Finnskogen.
Lomsen
Fra Ritamäki går det nedover på en bred sti mot innsjøen Lomsen. Stien er en gammel kjerreveg, bygd opp med stein mange steder, men den er ganske tilgrodd nå. Særlig over myra ved Lomsen er det tydelig hvordan de har bygd opp veien med steinfyllinger.
Langs Lomsen følger du bilvei et kort stykke før du tar av inn i skogen igjen ved Lomstorp, i retning torpet Svartbäcken. Det går en del oppover til å begynne med på en smalere sti, men flater ut etter hvert.
Svartbäcken
Svartbäcken er i bruk som sommersted og stien er lagt utenom, så det er ikke så mye å se her.
Østerby
Rett over grensen kommer du til Østerby. Det første du får se er en enorm låve som vitner om at det engang var et stort gårdsbruk her. Det var i drift fram til 1970 tallet, men nå er alle jordene gjengrodd. Bare noen forfalne løer i terrenget viser hvor det engang ble drevet landbruk.
Etter en snau kilometer er du tilbake til start, ved Lebiko.
Om Skog-Finnene
Finnskogen strekker seg over grensen mellom Norge og Sverige, og er kjent for å ha vært hjem til Skog-Finnene, en folkegruppe av finske innvandrere. På 1600-tallet, i kjølvannet av den svenske stormaktstiden, begynte mange finner å migrere fra Savo-regionen i Finland til Sverige og Norge. Dette var i stor grad et resultat av overbefolkning og vanskelige levekår i Finland. Kong Karl IX av Sverige oppmuntret denne migrasjonen for å bosette uutnyttede skogsområder og øke rikets ressurser.
Skog-Finnene brakte med seg en spesiell jordbruksmetode kalt svedjebruk. Dette var en form for landbruk der de brente ned store områder med skog for å dyrke rug. Svedjebruk utnyttet den næringsrike asken etter brannene, som ga svært gode avlinger i flere år. Etter noen år var jorda imidlertid utarmet, og de måtte brenne ned nye skogområder for å fortsette driften. Denne metoden krevde store landområder og et jevnlig behov for skog å brenne.
Et annet særtrekk ved Skog-Finnene var røykstuene, en type bolig som hadde en stor sentral ovn uten pipe. Røyken fra ovnen ble ledet inn i selve stuen og slapp etter hvert ut gjennom sprekker i taket og veggene. Denne bygningstypen holdt godt på varmen om vinteren og var godt egnet til de kalde forholdene i skogene. Siden røyken la seg under taket var det fortsatt levlig inne.
Etter hvert som Norge begynte å utvikle sin trelastindustri på 1600- og 1700-tallet, vokste det fram en økende motstand mot svedjebruk. Skogen fikk en stadig større økonomisk verdi på grunn av eksport av tømmer, særlig til England og Nederland. Etter hvert ble det innført restriksjoner og forbud mot svedjebruk, noe som førte til at mange Skog-Finner ble tvunget til å endre sine leveveier eller flytte videre.
Til tross for denne motstanden holdt mange Skog-Finner fast på sin kultur og sine tradisjoner i lang tid, selv om de gradvis ble mer integrert i den norske og svenske befolkningen. Røykstuene og bruk av svedjebruk er viktige symboler på den unike kulturarven de har etterlatt seg.
I tillegg til Finnskogen bosatte også mange Skog-Finner seg andre steder i Norge, blant annet på Toten og i Finnemarka. Disse områdene, som lå i innlandet og hadde store skogsområder, var godt egnet for svedjebrukskulturen.
På Toten kom de første finske bosetterne på 1600-tallet, i likhet med dem som slo seg ned i Finnskogen. De slo seg ned i skogrike områder som Vardal og Snertingdal. Her drev de også med svedjebruk, brente skog og dyrket rug i asken. Dette førte til konflikt med de lokale norske bøndene, som i utgangspunktet hadde mer etablerte gårder og så på svedjebruk som en trussel mot sine egne jordbruksområder.
I Finnemarka, et skogsområde mellom Drammen og Modum, kom også en gruppe finske innvandrere på samme tid. Finnemarka var svært skogrik, og her fant finnene et godt sted for sitt tradisjonelle jordbruk og levemåte. Svedjebruket ble også praktisert her, og Finnene bygde sine karakteristiske røykstuer.
Les mer
Vil du lese mer om Finnskogens historie vil jeg anbefale Finnskogtrilogien av Åsta Holth. Det er standardverket om Finnskogen. På Svullrya kan du besøke Norsk skogfinsk Museum med gamle bygninger og redskaper. Se skogfinskmuseum.no.
