Ferge over Svartehavet Grønne Georgia Kaukasus Armenia Tjernobyl
Armensk grensepassering er relativt fort unnagjort, en og en halv time. Men da er det ingen kø. Vi har nå blitt fem biler etter at en svensk bil til sluttet seg til. Men med så mange biler blir det også mange meninger om hvor vi skal dra og hvor vi skal overnatte. Så allerede nå kjører vi to forskjellige ruter mot Armenia for å møtes om kvelden. Det første planlagte stedet er en innsjø som viser seg å ha tørket inn. Så vi finner en annen innsjø i en armensk nasjonalpark som heter Arpi. På veien inn dit, sannsynligvis verdens mest hullete veg, overraskes vi av et avsindig uvær, det regner bikkjer og kyr, og dundrende torden. Landskapet er nå savanneaktig, helt uten trær, så vinden får godt tak. Vi ser ikke frem til å overnatte i taktelt i stormen.
Etter litt leting finner vi et brukbart sted helt nede ved sjøen, i ly av en ruin. Rundt oss er det en blanding av gårdsruiner og fattigslige bondegårder. Kuer går fritt over alt og vi må vokte våre skritt nøye så vi slipper deres etterlatenskaper i teltet. Like etter at vi har slått leir dukker det opp en gammel Lada med en politimann som sier mye vi ikke forstår. Men Elin kommer til og avklarer situasjonen. Alt går mye enklere på russisk. Fordi vi er i en nasjonalpark må vi registrere oss på kontoret. Vi hopper inn i en bil, blir med mannen og får skrevet oss inn.Ingen informasjon om dette er å se noen steder, men sånn er det.
Som ved et under løyer vinden i det vi skal legge oss og vi får opp teltet uten problemer. I løpet av natten våkner vi til lyden av det vi tror er rusende motorsykler, men lyden viser seg heldigvis å bare være vinden som herjer med takteltet.
Neste dag drar 3 biler til Yervan og to til Ararat, på Armensk side. Og da ryker viftereima vår, mer enn to mil fra sivilisasjonen og med en elendig vei å kjøre. Vi har selvfølgelig reserve med, så ut med verktøy og begynne å skru. Men det viser seg at strammemekanismen har rustet fast, så det er vrient å fikse. To armenske biler stopper og vi får hjelp. Armenerne som jobber i nasjonalparken tar raskt over og vi blir tiskuere. Dette dreier seg om intet mindre enn nasjonens ære. Etter en stund drar en av hjelperne av strammebolten, og det er kanskje like greit. Vi må taues til nærmeste verksted. Normalt er det lett å taue, men ikke når veien er så dårlig som her. Tauebilen må ustanselig bremse for å forsere enorme hull, og det går opp og ned i bakker med en stigning på over 10%.
Vel fremme er Otto rimelig svett. Verkstedet fikser det hele på en drøy time, pris 100 NOK. På verkstedet var det en dyktig mekaniker som jobbet, en som var sjef, og fem som klødde seg i hodet og så på.
Yerevan
Yerevan er en av verdens eldste byer med kontinuerlig bosetning. Desverre er det vanskelig å få øye på det i dag. Byen er preget av byggeboom med høyhus, halvferdige bygg og kraner over alt. Trafikken er intens, taxien vår lå i 100 gjennom sentrumsgatene en kveld, og sjåføren betjente samtidig to mobiler. Sentrum er preget av en uniform arkitektur, kanskje post-Sovjetisk med et visst orientalsk preg. Samme farger, samme stil over alt. Men det er masse liv med restauranter og gateliv. Sikkert en spennende by for party-party. Vi er ikke helt der lenger, og dro etter en overnatting.
Men vi fikk heldigvis med oss noen kirker og et kloster på veien tilbake til Georgia. Armenia var det første kristne landet i verden med kirker helt tilbake til 400 tallet. De er korsformet, vanligvis ganske små og enkelt utsmykket. Men de har en unik atmosfære og er gjerne spektakulært lagt på topper og høyder. Vi besøkte klosteret Gerghardt, som er bygget inn i fjellet. Stemningsfullt å rusle rundt inne på klosterområdet og i kirkene.
