Norges største urskog av furu befinner seg i Pasvik i Finnmark. Man forbinder kanskje Finnmark med kaldt vær, men ved østlig vind så har indre Finnmark et stabilt varmt vær, og det kan godt bli 30 varmegrader. Så hvis man er glad i gammel skog og ønsker å gå i et område uten mye turister er Pasvik et godt valg.
Det er lett å finne overnatting. Turistforeningen har en hytte, i tillegg har Finnmarkseiendommen, FeFo en rekke åpne koier og noen hytter for utleie. Se fefo.no/friluftsliv/apne-hytter . Blir Pasvik for lite for deg kan du fortsette inn i Finland hvor det også er åpne hytter.
Det gjorde vi på 1980 tallet. Vi tok fly til Kirkenes, deretter bussen opp til nasjonalparken, og gikk så av gårde retning Ivalo i Finland.
Ellenvannet – en og annen mygg
Første stopp var ved Ellenkoia ved Ellenvannet. De åpne koiene er enkle hytter med et rom og noen få sengeplasser, og en liten vedovn. Vi gjorde den tabben å fyre opp vedovnen for å lage mat. Det var 25 grader ute og hytta ble uutholdelig varm, så vi ble nødt til å lufte. Og da kom myggen inn…
Det skal ikke legges skjul på at det er en og annen mygg i Finnmark om sommeren. Husk myggmiddel og helst hatt med myggnett. Gjerne et til senga også.
Etter Ellenvannet tok vi snartur opp til treriksrøys hvor Norge, Russland og Finland møtes. Ikke ta sjansen på å gå rundt den. Det er strengt forbudt å krysse grensen til Russland, og du vet ikke hvem som lurer i buskene og holder øye med deg.
Deretter fortsatte vi sørover inn i Finland. Dette var kanskje ikke helt gjennomtenkt som det skulle vise seg senere.
Terrenget i Pasvik er veldig lettgått. Det består av lettkuperte, tørre furumoer med spredt skog og litt myr. Hvis du ikke finner noen sti, det er ikke alt for mange av de, så er det ikke problem å bare gå på kompasskurs. Dette er et av de få områdene i Norge du kan oppleve urskog. Dvs, du ser ikke spor av hogst. Gamle trær dør og blir stående til de går over ende i et uvær. Dette gir en spesiell følelse av vill natur. Er du heldig kan du se jerv og kanskje bjørn.
Nedover på finsk side blir det etter hvert mer variert skog og mer fuktig. Den eneste stien vi fant gikk langs den Russiske grensen, og vi fulgte den. På grunn av myrer og tettere skog er det best å følge sti her.
Det ble litt vanskeligere å beregne tidsbruken på grunn av dette, og en av dagene var vi ikke fremme ved neste hytte før langt på natt. Men det var jo midnattssol, så bortsett fra at vi var dørgende slitne var ikke dette et problem. Det var også en egen stemning å gå om natten. Jeg glemmer ikke opplevelsen ved å støte på en elg med to kalver rundt midnatt. Vi gikk i myrete terreng i utkanten av et vann som det hang lett tåke over, midnattssolen slet med å nå gjennom, og langt ute i det grunne vannet sto elgene og beitet.
Den strabasiøse natten kom vi frem til innsjøen Kessijärvi hvor det var en åpen hytte. Utmattet sovnet vi og våknet ikke før langt på dag. Kessijärvi var en flott liten innsjø, full av fisk. Når det nærmet seg middag var det bare å ta fiskestangen, kaste ut og hale inn. I løpet av 10 minutter hadde vi nok store abborer til middag. Abbor er en av de beste matfiskene som fins, og når de er store er ikke tusenvis av bein noe problem.
Kessijärvi – nok fisk
Vi ble ved Kessijärvi noen dager før vi fortsatte sørover. Vi visste vi ville komme til å få et problem, vi måtte over elva Paatsijoki. Paatsijoki er elva som renner fra Enare sjøen, inn i Russland og blir til Pasvikelva når den kommer til Norge. Elva er bred og dette var ødemark så vi visste ikke om vi kunne komme over uten å svømme. Men kartet viste at det lå en militærpost rett ved grensa til Russland så vi satte kursen dit i håp om å finne en båt, eller få hjelp til å bli rodd over. Og mirakel, på vår side av elva lå en liten plastbåt med årer. Nå er det bygget en bro over elva her, og det går en vei innover i området. Men det er så store områder at det er nok av ødemark igjen til turer.
Vel over elva tenkte vi det kanskje var best å gi beskjed på grensestasjonen. Ellers ville vel noen etterhvert komme frem til elva bare for å finne ut at båten var borte. Sikkert soldater på patrulje som brukte den. Vi hadde ikke møtt en levende sjel på turen, men andre hadde observert oss, fikk vi vite. Det ble skikkelig oppstandelse når vi kom inn på grensestasjonen. Hva gjorde vi der? Hvor hadde vi vært?
Ivalo – gratis opphold
Vi antok at det å krysse grensen til det nordiske landet Finland var det samme som grensen til Sverige, at man kunne gjøre hvor man ville. Slik var det ikke. Dette var på 1980 tallet og det var forbudt å gå over grensen uten tillatelse. Og spesielt her i grensetraktene mot Sovjet var dette strengt forbudt. Det var et område på 2- 3 km langs den Sovjetiske grensen det overhodet ikke var tillatt å bevege seg i, og der hadde vi vært. Det var jo der den enste stien gikk. Vi hadde sett skiltene, men de var bare på finsk. Etter en stund kom politiet og vi ble kjørt til Ivalo, det største tettstedet her. Her var det full gjennomgang av bagasjen vår og fingransking av kartene. Fotoapparat hadde vi ikke med oss, heldigvis, for dette var de meget opptatt av. Finner er dårlige i engelsk og det var vel kun en på stasjonen som snakket brukbart. Han forklarte at dette var en alvorlig grensekrenkelse, og det måtte etterforskes. Så vi ble puttet i kasjotten. Etter et par døgn skjønte vel politiet at vi ikke var farlige spioner og vi fikk lov å gå ut å spise middag, men vi måtte komme tilbake før kvelden. Etter en dag til fikk vi utdelt hver vår bot, stor kroner 50, og ble skysset til den norske grensen hvor lensmannen i Karasjok hentet oss. Han forklarte at det var mye verre å krysse den finske grensen ulovlig, enn Sovjets grense. Finland var livredd for Sovjet på den tiden.
Så vidt jeg kan se så er det tillatt å krysse grensen nå. Det er lenge siden vi gikk her, så det er lurt å sjekke hvor det er åpne hytter i Finland.
Se www.nationalparks.fi/huts
Kart over hytter; www.excursionmap.fi
Nasjonlaparker: Pasvik-Inari-Trilateral-Park-internal-web-site/
