Jungeltrekk med høydeskrekk

Tanker om å gjøre det man er redd for, om at en svakhet kan snus til styrke, og om glansbildene vi poster av oss selv i sosiale medier.

En av de fine tingene med å reise, er at du er nødt til å bevege deg utenfor komfortsonen. Det gir både nye perspektiver og læring, som er stadig viktigere jo eldre man blir. De som kjenner meg vet at jeg slett ikke er noen frisksporter, selv om jeg er i grei fysisk form. En av de tingene jeg er redd for er høyder. Mer enn en gang har jeg fått hetta og satt meg tvert ned på fjelltur, og nektet å rikke meg verken opp eller ned. Full av panikk føler jeg at nå kommer jeg til å styrte utfor og slå meg ihjel, selv om turfølget sier at dette er da ikke det minste farlig. Da er det kun litt sjokolade, tålmodighet og en trygg hånd å holde i som som hjelper. Etterpå er jeg både flau og skamfull over at jeg miste kontrollen fullstendig. Jeg kommer derfor aldri, aldri til å gå Besseggen. I sosiale medier finner du ikke noen bilder av meg veivende på de høyeste fjelltoppene, slik så mange damer 40+ gjør.

Mildt sagt skeptisk

Da Otto inviterte meg med på 12 km jungel- og grottetur i Vietnam, var jeg mildt sagt skeptisk. Vi gjorde litt research om turen som Jungle Boss tilbød, og sendte en mail og sa det akkurat som det var om høydeskrekken min. De svarte raskt at turen var røff og i svært ulendt terreng, men at den burde være overkommelig hvis man er er i rimelig grei form. Det var heller ingen spesielle partier som skulle tilsi høydeskrekk. Dessuten hadde de en ‘security guy’ som kunne gi en hjelpende hånd hvis jeg skulle bli redd. Jeg hadde veldig lyst å på eventyrtur i jungelen, og bestemte meg etter mye tvil for å kaste meg uti det. Liker dårlig å la engstelse styre mine valg, og tenkte at i verste fall kan jeg jo bare snu.

Fjellgeiter og puls på høygir

Vi var femten turister i gruppen, de fleste noen tiår yngre enn Otto og meg. Vi fikk utdelt grønne fjellstøvler av tøy, som er produsert til den vietnamesiske hæren. De så pinglete ut sammenlignet med de jeg har hjemme, men skulle vise seg å gi godt grep på ekstremt leirete og glatt underlag, og verken gnagsår eller såre bein. Turen startet fra Ho Chi Min-trail, og den første timen klatret vi ganske rett oppover i et voldomt tempo. Hjelpe meg, for noen fjellgeiter, tenkte jeg med pulsen dunkende på høygir. Ved første pause på toppen var det nok flere enn meg som lurte på hva de hadde begitt seg ut på, noe bildet under illustrerer godt.

En vietnamesisk gentleman

På turdagen var det overskyet og ca 20 grader med høy luftfuktighet, og jeg hadde ikke tenkt på at dette ville gi fullstendig nedduggete briller. Jeg er helt avhengig av mine, og så etter hvert alt rundt meg i en grumsete tåke. Det nyttet ikke å pusse dem heller. Når underlaget er stein, greiner/lianer, våt leire til midt på leggen i svært ulendt terreng og vassing i elver, var det ikke lett å holde seg på beina. Men så innså jeg plutselig at når jeg ikke så så godt, rakk jeg heller ikke å vurdere om jeg trengte å være redd. Dessuten var ‘safety guy’ utrolig oppmerksom og raskt på pletten med en hjelpende hånd der han så jeg nølte. Det er uvant, men fint å innse at man er hjelpeløs og gi seg over til en vitenamesisk gentleman. Han snakket ikke et ord engelsk, men var en kløpper i å lese kroppsspråk. Da turen var over tok han sjenert imot varm klem og tips. Grottebesøket stod jeg over, da det innebar mye bratt og steinete klatring i mørket, der jeg ser ekstra dårlig. Otto bekreftet at det var riktig valg fordi det var røff klatring. I stedet nøt jeg alle de eventyrlige dyrelydene og luktene jungelen byr på, forestilte meg at jeg var i en Indiana Jones-film, tok litt bilder og slappet av til neste økt. Jungelturen etterlot alle kroppens muskler så støle som jeg aldri har opplevd før. Helt ut i fingrene. Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg kommer til å begi meg ut på jungeltrekking igjen, men man skal aldri si aldri.

Færre glansbilder, bedre for alle

Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver om høydeskrekk og at jeg er litt flau over å ikke mestre? Det enkleste ville jo vært å poste noen spenstige bilder, høste mange likes, og la alle tro jeg er vedlig tøff og sprek. Jeg gjør det fordi det ikke er så farlig å være litt mer ærlige om at ingen er perfekte. For noen år siden føltes det skummelt å gå ut i media å fortelle om hvordan jeg kjente på skammen som mamma da datteren min ble mobbet. Men jeg har utelukkende fått positive tilbakemeldinger fra andre som kjenner seg igjen. De som er negative sier neppe noe til meg, og er uansett ikke vennemateriale. Alle må selvsagt selv finne ut hvor grensen går for hva de vil dele, men det skader ikke om vi er litt mindre perfekte i sosiale medier. Åpen og ærlig kommunikasjon er viktig for meg, og i foredragene mine snakker jeg mye om hvordan vi iscenesetter oss selv som utelukkende lykkelige på sosiale medier. Jeg er verken verre eller bedre enn andre, men prøver å være litt bevisst på det. Sikkert med vekslende hell. De digitale glansbildene våre har en urovekkende bakside, fordi mange føler seg ulykkelige når de ser hvor perfekte og glade alle andre er. Det gjelder ikke minst ungdom som er i en fase der alt er følelsesmessig kaos. Vi må snakke mer med dem om det, og at livet byr på en passe mengde opp- og nedoverbakker for oss alle. Og at de er bra nok akkurat slik de er. Det er høyst menneskelig å ha svake sider, og jeg tror verden blir et litt bedre sted hvis det gjenspeiles bedre i fottrykket vårt sosial medier.

Mer om Vietnam og Kambodsja:

Halong Bay
Hanoi Obstipation, eller drømmen om havregrøt.
Kambodsja – Angkor ruinene
Phong Nha nasjonalpark
Vietnam – Hoi An