Her er en beskrivelse av en 3 ukers tur i April 2014 hvor jeg reiste med en tysk arrangør, http://www.adventure-offroad.de/.
Se til Nord-Afrika for detaljer om hvordan komme seg til Marokko.
Steder omtalt i teksten.
Film fra turen
Dag 1 Tanger
Vi kommer til Tanger kl 18:30 etter en lang reise fylt med bøker. Å komme seg ut av fergen går forbausende greit, men deretter begynner moroa. Selvfølgelig må man stå i kø, men pass på plassen din. Er du litt treig i avtrekkeren når køen beveger seg så smetter det lett inn en bil eller to fra nabokøen foran deg.
Etter en god stund var jeg fremme ved tollbodene. Disse er det 4-5 stykker av og masse tollere så det burde gå ganske raskt, tenker jeg. Tollerne løper frem og tilbake mellom bodene, de har tydeligvis mye å diskutere seg imellom. Omsider tar de et av de papirene du møysommelig fylte ut og forsvinner av gårde. Det hele er ganske kaotisk, men man må se det hele som en del av den kulturell opplevelsen. Etter en god stund kommer vår toller tilbake, uten de livsnødvendige papirene, og med klar beskjed; vi må gå å få sjekket passet hos politiet. Passet hadde blitt kontrollert og ført inn i de nødvendige registrere allerede på båten, så det burde være kvikk fiks. Den gang ei. Passkontrollen ligger av ukjente grunner 100 meter tilbake igjen den retningen vi kom fra, og da jeg omsider finner den unnselige boden møtes jeg av en gjeng lettere deprimerte utlendinger. Joda, det er her den eneste passkontrollen er, bemannet av en eneste mann, som dro av gårde i bil for en halv time siden. Kanskje blitt sulten og dro hjem for å spise? Klokken var nå blitt 11 på kvelden, men ingen var synlig irritable. Man må venne seg til det. Etter 1 time kommer politimannen tilbake i bil og passkontrollen går unna i en fei. Deretter foretar tolleren en symbolsk sjekk av bagasjen, og så er vi i gjennom. Etter 4 timer.
Dag 2
Transportetappe, 50 mil på motorvei. Bra kvalitet på veien. 18:30 fremme i sederskogen hvor vi skal overnatte. Overnattingsstedet er en grønn slette mellom kalksteinsknauser og gamle sedertrær. Noen trær er virkelig høye. Det ser ikke ut til å ha blitt hugget der. Fantastisk natur. Bål og grillmat.
Dag 3 Circue du Jaffar
Litt transport, deretter inn mot Circue du Jaffar slukten i nærheten av Midelt. Meget luftig fjellovergang for å komme til slukten fra overkant. Veien er nærmest hugget inn i fjellsiden, svært smal og det verste er at den heller noen steder kraftig ut mot dalen. Jeg har begge hender på rattet. Teknisk kjøring gjennom slukten med mye stor stein og trange passasjer. Jeg har hørt det, og får nå sett det ved selvsyn: Mercedes G. Wagen har dårlig bakkekontakt. Blir stående med 2 snurrende hjul i lufta der hvor Cruisere og Rovere drar seg i gjennom. Må bruke sperrer eller bygge opp med stein for å komme videre. Dvs, for dårlig hjulvandring. Julius, 16 år kjører meget bra i GW. Overnatting ved enden av slukten. Vi får besøk av 5-6 gjetere med koner og barn som stiller seg til et par tre meter fra der vi sitter og spiser. Det er tydeligvis ikke mye å ta seg til rundt her. De blir en times tid, til det mørkner. De snakker ørlite fransk og spør etter bonbon og whisky. Når jeg går i bilen for å hente noe verktøy følger et par av de etter, omtrent inn i bilen. De har også med seg en flokk sauer som de gjeter ved hjelp av steinslynger. Hvis en sau prøver seg på noe tar de resolutt å sender en småstein etter sauen, med imponerende treffsikkerhet. Best å behandle de pent..
Dangerousroads omtaler Circue du Jaffar som en av de farligste veier i verden. Det er en sterk overdrivelse. Helt grei å kjøre, men ganske luftig.
http://www.dangerousroads.org/africa/morocco/4301-cirque-de-jaffar.html
Dag 4 Imichil
Kjører til Imichil gjennom Atlasfjellene. Oppe i 2400 meter med snø i veikanten. Fantastisk natur, ville fjell, raviner og grønne dyrkingsarealer. Vi er kommet i blomstringen og det er masse eple og kirsebær som blomstrer. Mye folk langs veiene. Særlig barna er innpåslitne. De vinker og vil ha noe. Bonbon er populært. Tipper jeg får senebetennelse av å vinke tilbake. Vi kjører for fort og tar får få pauser etter min smak. Kunne gjerne brukt et par dager gjennom dette landskapet, med innlagte fotturer. I Imichil tar vi inn på den lokale campingplassen som er et lukket steinsatt gårdsrom. Blir ganske trangt med 6 biler og noen motorsykler som dukker opp. Men, de har varmt vann i dusjen!
Dag 5 Ouarzazate
Til Ouarzazate. Via Gorges du Dades. En fantastisk natur med noen av de mest dramatiske fjellformasjoner jeg har sett. Holdt på å kjøre tom for diesel. Hadde under 5 liter igjen da jeg tanket. Turlederen sa det var tanking dagen før, men det var det ikke. Husk nok reserve selv om du regner med at det ikke er langt til neste stasjon.
Dag 6 Marrakech
Til Marrakech, over Atlas. Trøtt, har sovet dårlig et par netter. Jeg legger meg ca kl 10 og står opp 7. Men kjøringen er slitsom. Distanse 20 – 25 mil pr dag. Enten er det på svært dårlige veier som krever stor konsentrasjon, ellers så er det på rimelig bra asfalterte veier, men disse er tildels svært svingete og kan ha stor trafikk. Dessuten syns jeg det går for fort. Det burde også vært flere stopp så en fikk sett litt mer.
Uansett ankom vi M. Kl 17:00. Trafikken i byen var rimelig anarkistisk, og det er vanskelig når en kjører 6 biler i følge, og helst ikke skal slippe bilen foran av syne. Fotgjengere og mopeder vrimler rundt bilene, og det synes å være etablert praksis at en bil kan komme fra en hvilken som helst side og presse seg inn foran. Tilsynelatende har du da vikeplikt. Særlig var drosjene ille på denne måten. Det var liten respekt for en i langt større bil med fryktinngytende kufanger. Jeg valgt å ikke stå på min rett etter norske regler. Trikset var å stå på å holde kortest mulig avstand til bilen foran. Men hva hjelper vel det når du må bie litt for en fotgjenger som plutselig smetter foran deg. Da er det gjerne en annen bil som ser sitt snitt til å stikke snuten inn i mellomrommet som oppstår. Vi kom da til sist samlet fram til hotellet, etter noen stopp underveis for å samle flokken.
Dag 7 Atlas
Tilbake over Atlas igjen, mer sørlig. Vi er på vei mot ørkenen og sanddynene. Veien var svært svingete og mye veiarbeid. Da vi krysset høyeste punkt kjørte vi inn i tåken, rimelig tykk sådan. Var innom en cafe på toppen og traff et engelsk par som kjørte 1940 modell BSA med sidevogn. 600 kubikk, 12 hester. Det gikk ikke særlig fort oppover bakkene med opptil 10% stigning, men de kom opp.
Vi kommer frem til campen kl 4, et åpent område i en furuskog. Flott ruin på en tidligere øy ute i en liten sjø. Oppdager liten oljelekkasje fra fremdiffen.
Til middag byr Dietmar på pølser fra grillen.
Dag 8 Anti Atlas
Videre mot Sør, denne gang kryssing av Anti Atlas. Mere ørkenaktig enn Atlas, og ikke så høye fjell. Og så er det langt flere pister og kjøre da det bor mye folk her, i alle fall langs ruten vi kjører. En av de flotteste strekkene så langt. Det golde ørkenaktige fjellet gjemmer en rekke oaser langs et elveleie. Her er det grønt med palmer, og flere lansdsbyer. En av de ligger dramatisk til på en fjelltopp. Det virker ikke som de får ofte besøk for samtlige barn i landsbyen kommer løpende når vi kommer kjørende. De nøyer seg med å vinke, ikke tigge slik som andre steder. Nedkjøringen fra fjellet er et foreløpig høydepunkt. Det er stupbratt, og ved foten av fjellsiden ligger en landsby i en grønn oase der hvor dalen breier seg ut. Veien er noe av det mest hårete jeg har kjørt. Svært smal, selv for bare en bil, stupbratt og med en rekke buktninger og hårnålssvinger. Kjører på 1.te gir lav. Heldigvis er den delvis betongbelagt så det føles ganske trygt. Mer bekymring gir høyere CV ledd meg. Werner bemerket for et par dager siden at det klikket litt, men nå klikket det svært hoyt. Så høyt at de hørte det i bilen bak meg. Her var det kombinasjonen av svært bratt nedover og skarpe svinger som gjorde utslaget. Jeg ville ikke likt at det hadde røket akkurat i denne bakken, det hadde vært kjedelig. Jeg hadde vel klart og stanse bilen, men hvordan i all verden skulle jeg fått den ned om hjullager etc hadde blitt skadd. Det hender jo at leddet eksploderer og ødelegger CV hus og lagre.
Tanken på dette gjorde valget enkelt. Jeg bytter det i dag. Jeg var klar over at leddet burde byttes og hadde med reserve. Men at det skulle bli ødelagt så fort forundrer meg. Det gav ikke fra seg et eneste klikk før jeg dro.
Vi campet ved elveleiet litt lenger ned, og bortsett fra litt mye sand gikk det greit å bytte leddet. Fikk god hjelp av tyskerne som håndlangere. De var ikke så mekanisk anlagt, så en slik feltreperasjon gjorde inntrykk. Etterpå ble jeg påspandert middag av Hans og X. I det hele tatt er Tyskerne svært vennlige. De spanderer i øst og vest. Jeg har bare med min sedvanlige spartanske proviantering med en pakke Mors flatbrød som mest eksotiske innslag. Litt pinlig.
Får diare. Skulle ha droppet salaten i Marrakech.
Den omtalte nedstigningen er mellom Aguelmim Iznaghn og Aguinane 30.213864N, 7.571149W
Dag 9 Sahara
Fortsetter inn i ørkenen mot den Algeriske grensen. Havner mitt i et rally som egentlig skulle vært i Libya, men som var blitt flyttet. Motorsykler, ATV, spesialbiler, vanlige (mange LC80) og lastebiler. De holder en avsindig fart. Bilene får bra med juling, jeg føler jo at min egen får i meste laget. Mye steinørken, men mot slutten går det over i sand med dyner langt større enn i Tunisia. Virkelig store. Vi slår camp blant dynene.
Vi befinner oss altså milevis fra sivilisasjonen, og så, ut fra det store intet kommer en av lokalbefolkning gående, ikledd bukse og t-skjorte, sier bonjour og comme se va, og setter seg 2 meter unna bilen min. Der sitter han og betrakter meg og mitt forehavende en times tid, og så rusler han av gårde. Slikt må man venne seg til.
Finner oljelekkasjen. Det viser seg at de 5 øverste boltene på framdiffen har løsnet så det kastes ut olje her når jeg kjører. Strammer og fyller opp med olje.
Diareen er i ferd med å gi seg.
Dag 10
Kjører ut av ørkenen. Tildels veldig humpete og steinete, men også en del morsom kjøring i sand. Kommer til Camping Oase i Zxx. Flott campingplass med palmer og varmt vann. De andre spiser felles marokkansk, men jeg står over pgr av magen.
Dag 11
De andre drar av gårde på pisten mot Erg Chebbi. Werner og Martine har bestemt seg for å bli en dag til her, og jeg bråbestemmer meg for det samme. Er litt lei av endeløs kjøring på den humpete pisten. Vi rusler en tur sammen i byen som ikke er så mye å se, utelukkende basert på turisme som den er. Består av nye prangende hoteller bygget i Kasbah stil, for saudiske penger, og svært lite sjarmerende boligbebyggelse i betong. Men det viktigeste er å kunne slappe av. I morgen tar vi en annen, asfaltert vei og møter de andre i Erg Chebbi. Neste gang drar jeg ikke på gruppereise, men vil styre fart og retning selv.
Dag 12
Vi følger en for det meste bra asfaltvei de 22 milene. Gjør et stopp i en mindre ørkenby underveis, ingen turister. Byen har mange kasbaher, 45 stykker i følge et skilt ved innfarten, så vi går en tur inn i smugene. En kasbah var et befestet familiehus, eller kompleks som kunne huse mange familier, gjerne i slekt. Det blir færre og færre av disse fordi de må vedlikeholds jevnlig. De er bygget av leire forsterket med halm. Men når det en sjelden gang kommer en reinskur vaskes muren ut. Så da må man bygge på nye lag. Gjøres ikke dette vil de i løpet av noen 10-år være redusert til en haug.
Inne blant kasbahene roper en ung jente til oss og spør på fransk om vi vil komme inn. Etter en rask rådslaging takker vi ja, litt skeptiske på grunn av all tiggingen og ”my friend” luringer vi har blitt utsatt for. Men dette er kun et utslag av arabisk (eller berberisk?) gjestfrihet, og vi blir vist inn i oppholdsrommet som er et smalt og langt hus bestående av et rom. Mulig det også er soverommet. Innredningen er tepper på gulvet, et halvt bord og noen puter. I ene kortveggen er et skap med alle eiendeler og et tilårskomment TV apparat. Jeg trampet inn uten å huske det viktige: ta av deg på bena. Martina gav meg et diskret hint. På veggen henger en godt brukt gitar. Den eies av husets sønn, en 19 åring som jeg gjettet var 15. Han snakker godt engelsk og forteller om skoledagene sine, siste år på gymnaset, og om livet forøvrig. Den unge piken som viser seg å være hans svigerinne serverer myntete og brød som vi dypper i olivenolje. En eldre kvinne, guttens mor, kommer og vil forære Martina et sjal. Eller selge det? Her har vi et dilemma. Er det en gave, eller vil hun selge? Vi får ikke noe klart svar på et forsiktig spørsmål til gutten. Er det en gave vil hun sikkert bli fornærmet hvis vi gir henne penger. Men, det er vel ikke usannsynlig at hun ønsker en gave tilbake. Vi har bare det vi står å går i, så det er vanskelig. Det ender med at Martina ikke tar i mot sjalet. Sikkert helt feil..
Dag 13 Hviledag i Erg Chebbi
Erg Chebbi er et lite fenomen ute i steinørkenen. Det er en liten sandørken, kun 3 ganger 7 km stor, med enorme sanddyner. De høyeste er 150 meter over ørkenbunnen. Det er et turist- highlight i Marokko med guidede turer i bil og på kamel. Daniel og jeg har lyst til å leke litt i sanden og bestemmer oss for å kjøre tvers over, riktignok et sted dynene ikke er på det høyeste, men høye nok. De andre er skeptiske og blir igjen i leiren. Werner blir riktignok med, men gir seg i første motbakken. Dietmar, vår guide sitter på med meg, og det er bra for han har langt mer erfaring enn meg. Jeg har kun kjørt i de små dynene i Tunisia, og det er en helt annen ting. Her er det høye dyner, bratt ned igjen på andre siden og så bratt opp igjen. Blir du stående på bunnen kan du lett havne i problemer fordi du ikke får fart nok til å komme ut av gropa igjen. Nøkkelen til suksess er nok fart oppover, så slakke av rett før du når toppen ellers havner du i løse lufta i det du krysser toppen. Det kan være tøft for understellet. For å få nok fart trenger du stor motor og lite luft i dekkene, ca 1.2 bar er passe til å begynne med. Da får dekkene en mye større kontaktflate og bilen flyter høyere gjennom sanda. Sanda suger virkelig kreftene ut av bilen. Automatgir er en stor fordel, ellers må du skifte gir bråkvikt for ikke å miste fart og synke nedi.
I den første bratte moten sliter jeg og kommer ikke opp. G-wagenen som kjører først, spratt her rett opp uten problemer, men den har 225 Hk i en letter bil, og begge sperrene innkoblet. Mitt problem er ikke at jeg spinner, mine 160 Hk klarer rett og slett ikke å trekke den nærmere 3 tonn tunge bilen opp. Nå har jeg riktignok 1,8 bar luft i dekkene, bare for å teste. Jeg reduserer til 1,2 bar og på 3de forsøk kommer jeg opp etter å ha tatt langt tilløp i nye spor. Gamle spor er vanskelige for her er sanden løsere.
Et par bakker senere må jeg winche GW’en ut når den blir stående på toppen av en ekstra spiss bakketopp, med hjul i luften på begge sider. Min 4,5 tonns winch klarer ikke å rikke bilen så vi må grave ut under den i tillegg.
Mens vi holder på med å få løs bilen dukker det plutselig opp en kar på moped. Han har sølvsmykker å selge, og insisterer på at det er nettopp det vi trenger akkurat nå.
Etter denne første treningsbakken har jeg funnet teknikken og klarer resten av løypa uten problemer. Virkelig morsomt. Kun et sted er det skummelt. Her tar dynen en uventet retning når jeg kommer på toppen. Dette er også en god grunn til å ha moderat fart på toppen. Klarer du ikke å få vridd bilen slik at du kjører rett ned i dynens fallretning, men kommer på skrå, så er risikoen for å rulle sideveis rundt absolutt til stede. Da er det bare å sende restene av bilen hjem.
Dag 14
Vi setter nesen nordover mot Fes. Transportetappe. Overnatter i XX på veien. Campingen har stort pool som er overfylt av lokal ungdom (gutter). Det er søndag, og campen er populær. Mot kvelden roer det seg. Kun noen øldrikkende tsjekkere holder det gående utover. En pussig gjeng. Svære tatoverte typer og noe falmede blondiner. Interessen deres ved siden av øl er innsekter. De rigger opp et bur av nett med lys inni, og fotograferer og fanger innsekter som tiltrekkes av lyset innimellom øldrikkingen.
Dag 15 og 16, Fes
Vi besøker gamlebyen og jeg kjøper en fes. Gamlebyen er stor, en skikkelig labyrint med svært smale smug. Hvis noen roper ballag-ballag så hopp unna. Da kommer en varetransport på esel eller kjerre. Gå ikke her uten guide. Om du går alene ta i alle fall med kompass. GPS virker ikke, og du ser knapt sola så det er vanskelig å navigere. Masse butikker og småindustri. Vår guide fører oss innom teppe og parfymemakere så vi får se hvordan de jobber. Det er selvfølgelig også et mildt kjøpepress. Det berømte fargeriet blir beskuet fra en balkong i 4de etasje hvor en lærhandler holder til. De har mye fine lærvarer og jeg kjøper en skulderveske. Startpris 130 Euro. Jeg får den for 55. Selgeren så trist og lei seg ut så jeg fikk et snev av dårlig samvittighet, men det er vel gjerne et innøvd triks.
Dag 17 Tranportetappe til Tanger Med.
Pass, toll og ombordkjøring er like kaotisk som ved ankomst. Biler krysser frem og tilbake mellom køene avhengig av hvor det tilsynelatende går fortest. Av og til kommer en bil som har sett sitt snitt til å kjøre forbi hele køen og presser seg inn langt framme. Dette ser ut til å være akseptert, ingen tuter eller gestikulerer av den grunn. Antageligvis eksisterer ikke ordet sniking på arabisk. Det er ikke frekkhet, men en mulighet som har oppstått. Det tar ca 4 timer fra første kontroll til jeg er ombord, etter selv å ha brukt en slik ”mulighet”. Bilene var stilt opp i køer i to fysisk adskilte områder. Nå viste det seg av ukjente årsaker at kun biler i det høyere området fikk kjøre ombord. Jeg sto dønn stille bakerst i det venstre området, klokka var over midnatt og jeg ville gjerne ombord og legge meg. Men det høyere området var uuttømmelig fordi nye biler som kom til kjørte naturligvis dit. Til slutt begynte de bakerste bilene i det venstre området og kjøre over i det høyere gjennom et hull i sperringen. Jeg fulgte med og var raskt ombord.
[whohit]marokko[/whohit]
