Med Land Rover til Pamplona festivalen i 1984

Om å kjøpe en sliten Land Rover, og en tur til Tamanrasset som ikke ble noe av. I stedet ble det rølpetur til Pamplona og San Fermin festival.

Vi har alle mørke pletter på vår fortid. I dag kjører jeg Land Cruiser, men i mine fjerne ungdomsår eide jeg en Land Rover Serie IIA, 109″ safari. Som så mange andre var jeg tiltalt av dens uvegerlige barske ytre som sikkert appellerte til min eventyrlyst og behov for å vise min mandighet. Bilen jeg kjøpte i 1981 var en avskiltet 1971 modell som visstnok hadde vært en tur i Sahara. 15.000 kr kostet den, og lite skulle jeg vite om hva som ventet meg av viderverdigheter.

Litteratur har det visst med å forme mennesket. Jeg hadde lest Axel Jensens Ikaros og fått det for meg å ville kjøre gjennom Sahara til Tamanrasset. Altså trengte jeg en Land Rover som var den bilen man assosierte med den slags turer på den tiden.

Mekanikerskolen

Bilkjøpet skulle legge grunnlaget for mine kunnskaper som bilmekaniker. Det er det fine med Land Rover, man er nødt til å lære seg å skru. Når det er sagt må jeg innrømme at bilen var veldig lett å skru på. Av verktøy trengte man 4-5 fastnøkler og et pipesett, i tommer selvsagt.

For å bytte drivaksler trengte man ikke en gang å jekke opp bilen. Det var bare å løsne noen muttere og dra akslingene ut. Dette var veldig bra da akslingene røyk ganske ofte. To eller tre ganger røyk drivakslingene bak tvers av uten at jeg noen gang belastet de spesielt mye.

De kostet ikke mange kronene, og var du heldig så kilte ikke restene av akslingen seg fast og var bare å dytte ut fra andre siden. Selv om de sikkert tjente på salg av nye aksler må noen i Solihull etter hvert skjønt at dette ikke holdt i lengden fordi den neste modellen, Serie III kom med ny bakaksel med det historiske navnet Salisbury. De skulle visstnok holde bra.

I løpet av mine første år som Land Rover eier skulle jeg altså bli en brukbar mekaniker. Alt elektrisk ble etter hvert byttet og bremser overhalt et ukjent antall ganger. Lucas er en kjent engelsk produsent av elektrisk utstyr til biler. Kjent, men ikke anerkjent. Går også under navnet Prince Of Darkness.

LR’en hadde en svært tørst 2,25 liters bensinmotor. Jeg var medlem av LR klubben og fikk et lite gult magasin i posten en gang i mellom. Der kunne jeg blant annet lese om diesel konvertering av bilen. Kjempe ide tenkte jeg, det må jeg gjøre. Det er slik man tenker når man er ung og ikke belemret med så mye erfaring som kan komme i vegen for ufornuftige beslutninger. På den annen side så lærer man jo av de.

Diseldrømmen

LR diesel drømmen het Perkins 4.236, en 4 sylindret uslitelig motor som var mye brukt i varebiler og båter. Men i Norge vokste de ikke på trær, særlig ikke hvis du ikke hadde mye penger. I England derimot kunne du bare stikke innom nærmeste bilhugger og raske med deg et par stykker, i alle fall i følge LR klubben.

Så ferien det året gikk til England, i LRen. Jeg fikk med meg en kamerat og sammen surret vi rundt et par uker før vi skulle ta ferge tilbake fra Newcastle til Bergen. Så på tide å finne en motor. Og, på første hoggeren vi var innom fikk vi napp. Joda, han hadde da en Perkins liggende, fra en Commer van. Hoggern var en røslig kar. Han ledet oss bort til en haug motorer og med et realt grep lempet han fram en Perkins. De er ikke spesielt lette. Den så rimelig hel ut, bortsett fra at toppdeksel manglet og at en gaffeltruck hadde kjørt gaffelen gjennom bunnpanna. Hoggern bedyret at motoren hadde gått som en drøm før den ble røsket ut. 60 Pund. Ok, sa jeg og vi fikk motoren lempet baki. Hoggeren pekte også ut retningen til en LR forhandler hvor jeg fikk kjøpt konverteringssett for å få motoren på plass i bilen.

Jeg hadde null peiling på dieselmotorer, men var på det tidspunktet ansatt på en skole i Oslo hvor det var en motor linje. Og de var interessert i at elevene skulle overhale motoren. Jeg måtte bare holde deler. Snart var motoren klar, den var faktisk ikke mye slitt. Og så gikk det noen uker med arbeid for å få den inn i bilen.

Den gang så var diesel veldig billig i forhold til bensin fordi avgiften ikke var innbakt i literprisen, men man betalte for kilometer men kjørte. Alle dieselbiler hadde en plombert kilometerteller som stemplet et kort man sendte inn en gang i mellom, og så fikk man en innbetalingsblankett for avgift i posten. Derfor gjorde det ikke så mye om bilen brukte mye diesel. Dessuten slapp man å betale kilometeravgift for kjøring i utlandet. Jeg fant en kilometerteller hos en bilhugger, monterte den og fikk den plombert, og så var jeg klar for å kjøre billig.

Utrolig nok fungerte alt som en drøm. Bortsett fra at mens bensinmoterens maks turtall var 4200, så var Perkins’ens maks turtall 2800. Så toppfart på bilen var nå 70 km/timen. Men bra dreiemoment da…

Saharadrømmen

Jeg hadde fått en kamerat interessert i Tamanrasset planene mine. Han hadde lest de samme bøkene. Nå som bilen var rimelig kjørbar, i alle fall om en hadde med nok deler og verktøy, så var det faktisk en viss realisme i planene. Vi skulle kjøre gjennom Spania og ta en ferge over til Algerie og deretter videre sørover gjennom Sahara. Problemet var at ingen av oss hadde peiling på hva som ventet oss når vi ankom Nord-Afrika. Jeg fant litt litteratur på biblioteket, men det var tynne greier.

Etter en stund sank realitetene inn. Det var kanskje litt risikofylt å bare dra avgårde slik. Ikke sikkert det var nok å kjøre LR og ha med mye vann.

Litteraturen kom oss til unnsetning igjen. Vi hadde begge lest Hemingways “Og solen går sin gang”, og Erling Gjeldsviks “Dødt løp” om Pamplona og San Fermin festivalen. Og dette var jo i Spania, halveis til Algerie. Selvfølgelig var det en perfekt erstatning for Tamanrasset! Festivalen nærmet seg og i løpet av noen få dager var vi avgårde.
Vi tok ferge til Hirtshals og humpet nedover. Kanskje ikke direkte humpet, men komforten i en LR med stive aksler og bladfjærer foran og bak er ikke høy. Og det er akkompagnert av støy fra vind, veg og dundringen av en dieselmotor som ble presset mot maks turtall for å prøve å holde 70 km i timen. På motorveiene i Tyskland var jeg alvorlig redd for at vi skulle bli kastet av Autobahn fordi vi holdt for lav hastighet. Vi hadde et helikopter hengende over oss ganske lenge en gang. Heldigvis hadde jeg montert et kraftig stereoanlegg som prøvde å overdøve bråket.

Vårt første mål var Calais. Og grunnen til det er at det fins en kur for lav hastighet; en overdrive. En overdrive blir som ett ekstra femte gir på bilen. Planen var å kjøre til Calais, parkere bilen der, og så skulle jeg ta fergen over til Dover og kjøpe overdrive til bilen. Jeg kunne kjøpt det i Norge, men den var minst dobbelt så dyr og hadde lang leveringstid. En fin ting med LR var at det var billige deler, og så vidt jeg husker kostet overdriven under 1000 kr i England.

Gegen Engeland

Vi klarte å komme oss til Calais uten å bli stoppet i fartskontroll og jeg tok første ferge med en sovepose under armen. Kameraten min ble igjen og fikk finne på noe tidsfordriv selv. Jeg hadde gjort litt research på LR deler ved å kikke på engelske LR magasin før jeg dro og hadde funnet en butikk et stykke vest for Dover, langs kysten. I den retningen gikk det et lokaltog ifølge kartet mitt, i alle fall et stykke. Deretter buss videre. Det skulle vise seg å være en veldig dum beslutning. Jeg hadde overnattet i Dover under en busk i parken og tok første tog om morgenen. Det var ikke mange mil, men alt gikk ekstremt tregt, og jeg var ikke fremme før godt utpå ettermiddagen. Men heldigvis hadde de overdrive på lager. Å sjekke sånt var jo mye mer tungvint før Internetts tider. Tilbake tok jeg i stedet toget inn til London for så å skifte til et nytt til Dover. Det tok en brøkdel av tiden.

Lady Ann

På toget fra London la jeg merke til en dame tidlig i førtiårene som oppførte seg litt underlig. Hun hadde tilsynelatende ikke noe språk og virket litt tilbakestående. Hun slapp å betale billetten. Et sted før Dover måtte vi bytte tog, og konduktøren spurte om noen kunne geleide den tause damen til det neste toget. Det var tydeligvis ikke mange som skulle den veien. Ingen meldte seg, så jeg tok på meg jobben. Jeg skrev «tilsynelatende» ikke noe språk, for jeg syntes det var noe ved oppførselen hennes som ikke stemte. Jeg fikk henne over på nye toget, og vi satte oss i sammen. Jeg begynne å prate med henne som om hun var helt OK, og etter en liten stund medgikk hun at hun hadde spilt teater. Hun hadde rømt fra mannen og hadde tenkt seg til kontinentet. Jeg tror den egentlige årsaken til at hun hadde rømt var den generelle kjedsomheten i et Engelsk middelklassehjem, altså en klassisk middelalderskrise. Og så hadde hun slått seg løs med litt teater når hun først fikk sjansen. I alle fall førte hun et propert engelsk, hadde penger og var pen i tøyet. Vi ble fort gode venner og det ble bestemt at hun skulle bli med til Pamplona.

Vel tilbake i Calais fant vi bilen, men ikke kompisen min. Det var blitt natt, det var siste båten vi hadde nådd. Bilen sto parkert i havneområdet. Den hadde ingen innredning bak, bare en skumgummimadrass som vi lå på i soveposer. Men den hadde også et ekstra sete bak. Dette var opprinnelig tiltenkt en tredje kamerat av oss, men han hadde ombestemt seg og ville ikke bli med. Det var et gammelt buss-sete jeg hadde skrudd fast. Komfortabelt, og ville sikkert passe bra til den engelske damen.

Neandertaleren

Kompisen min var glad i å drikke, og jeg la merke til lys i en murbygning et stykke unna. Og ganske riktig, det var en havnekneipe. Der satt kompisen min dritings sammen med noen andre mer eller mindre påseilte karer.

Jeg la merke til at den engelske damen ble litt forskremt når hun møtte kameraten min. Ikke bare var han dyktig full, men han hadde også et litt aparte utseende. Fra naturens side var han utstyrt med litt grove trekk, vi pleide å fleipe med at han var den siste Neandertaleren. Til vanlig hadde han langt hår og skjegg, men rett før vi dro fikk han det for seg at han skulle barbere hodet. Dette var ikke så vanlig på 80 tallet, bortsett fra i skinhead miljøet. Så for en finere engelsk frue på vift så han vel ut som en full skinhead som akkurat hadde kommet ut av jungelen på Borneo. Nå visste jo jeg at han var snill som et lam, selv om han kanskje var litt utagerende når han drakk. Men dette var kun verbalt. Jeg fikk roet ned Lady Ann, som vi valgte å kalle henne etter hvert som kompisen min ble edru igjen. Det gikk mye i Stones på den tiden. Så vi gikk til slutt alle tre til sengs baki LRen. Det var trangt. Å sove to der var greit, selv om kompisen hadde en lei uvane med å fekte med armene om natten om han hadde drukket for mye. Jeg la meg i alle fall i midten for å verne Lady Ann mot en ørefik avgitt i søvne.

Dagen etter satte vi kursen sørover. Vi holdt oss unna motorveier og etter kort tid så jeg det jeg var ute etter, en grønn eng hvor jeg kunne stoppe og montere overdriven. Jeg måtte krabbe under bilen for å gjøre dette, og da er gress å foretrekke fremfor asfalt. Selve monteringen var lekende lett; av med lokket for kraftuttak på girkassen, og på med overdriven. Og så kappe et hull i gulvet for en spak for å koble den ut/inn. Det tok vel maks et par timer. Midtveis i prosessen la jeg plutselig merke til at Lady Ann hadde tatt oppstilling på motsatt side av veien og haiket i retning tilbake mot Calais. Jeg snakket med henne, og ja, hun skulle hjem igjen. Rett etterpå fikk hun haik med en trailer. Om det var møtet med min venn Neandertal-skinheaden, eller savnet av mann og hjemlig komfort vites ikke.
På ferden videre kom vi opp i over 80 km i timen så det begynte virkelig å gå unna. Vi surret oss litt bort på småveier i Normandie, men klarte akkurat rundt midnattstider å kjøre inn i Pamplona på festivalens åpningsdag. Vi fant oss en parkering midt i sentrum og kastet oss ut i det.

San Fermin

San Fermin festivalen er mest kjent for okseløpene. Tidlig på morgenen samler unge menn i hvite gevanter og gjerne et rødt halstørkle seg i avsperrede gater. I hånden har de en sammenrullet avis. Den skal de bruke for å beskytte seg mot oksene som snart skal storme gjennom gatene. En nervøs stemning hersker. Det er ikke uvanlig at noen blir drept. Tråkket i hjel, eller et horn gjennom kroppen. Noe må man vel gjøre for å føle at man lever. Eller kanskje er det mangel på muligheter for å demonstrere mandighet i dagens verden?
De som har vært der vet også at festivalen er en gedigen fyllefest hvor fastboende og mengder av tilreisende drikker seg sanseløse i en uke. Vi rakk knapt å komme ut av bilen før vi ble dynket i rødvin. Dette er en del av åpningsseremonien. Alle spruter rødvin på hverandre i et par timer, og dretter er det full rulle i en uke til ende.
Festen startet gjerne rett etter løpene om morgenen. Vi traff en del andre nordmenn, blant annet legendariske Pamplona-Knut aka Tirsdagsklubben-Knut, og fikk oss et fast bord på et lite torg hvor vi treftes daglig for Campari-frokost. Så gikk det slag i slag til vi karret oss tilbake til bilen utpå natten for å sove ut. Kjekt med sentral parkering og overnatting. Hotell ville uansett vært umulig å oppdrive.
Jeg kom meg aldri på bena før okseløpene var avsluttet, og det var like greit. Etter noen dager forsvant kompisen min, og jeg følte at en grense var i ferd med å bli nådd, så jeg tok bilen og kjørte ut av sentrum og parkerte i et skogholt et stykke fra byen. Med meg hadde jeg rikelig med mineralvann, og holdt meg til det til nerver og kropp hadde funnet tilbake til normalen. Tilbake i Pamplona holdt jeg et lavere tempo i festingen og traff faktisk kameraten min igjen utpå kvelden. Han var også blitt edru, men var ellers et sørgelig syn. Halve jakken hans var borte, og skoene også. Politiet i Pamplona må sies å være svært tolerante når det gjelder drikking og festing. Og i løpet av den tiden jeg var der så jeg aldri slåssing eller ufin oppførsel. Allikevel må de ha hatt en norm for hva som var innenfor, og ikke innenfor. Kompisen min hadde tydeligvis havnet i sistnevnte kategori, uten at han kunne gjøre rede for detaljene. Antageligvis var det utseende kombinert med kadaverfyll som gjorde utslaget. Politiet tok en runde utpå natten og plukket opp de som tydeligvis hadde fått nok, og så kjørte de de noen kilometer fra byen og slapp de ut der. Og så tok de skoene, i følge kameraten. Det er jeg ikke sikker på, han kunne like gjerne ha mistet de før han ble tauet inn, men i alle fall hadde han gått barbent tilbake til byen, og slikt blir man edru av. Siden vi begge hadde et klart øyeblikk bestemte vi oss for å stikke av dagen etter, selv om det var to dager igjen av festivalen.

Tildragelse i Barcelona

Det var ingen grunn til å dra rett hjem så vi satte kursen for Barcelona. Barcelona er en storby hvor de nyere delene er kjennetegnet av store, helt like kvadratiske kvartal med brede gater. Vi kjørte inn så nær sentrum vi kom, og hvor det fortsatt var gratis å parkere. Det hadde fungert fint å sove i bilen i Pamplona sentrum, så ingen grunn til ikke å fortsette med det. Etter festingen i Pamplona var det på tide med litt kultur så vi fikk med oss noen av Gaudi’s fantastiske hus, inklusiv Sagrada Familia katedralen. Fabelaktig hva den mannen utrettet før han ble overkjørt av trikken. Deretter var det ut på byen igjen, rettere sagt Barri Gotic, gamlebyen .

Gamlebyen har et rikt utvalg av restauranter og barer og vi testet flere av de. Litt utpå kvelden satt vi der med hver vår drink da vi ble tilsnakket av et par lekre damer. De hadde noen gode forslag å komme med, og kompisen min kviknet til og viste sterk interesse. Jeg var vel en del mere edru og sa, de der må du ikke finne på å bli med. Men kompisen min kunne være ganske vrien å stagge når han var i det rette lune, og han forsvant avgårde med damene uten å ense mine innvendinger.

Jeg tømte glasset og gikk ut for å studere folkelivet. Det gikk en liten stund før kompisen kom halsende rundt hjørnet, vill i øynene. Hva skjedde spurte jeg, selv om jeg hadde mine anelser.

Kameraten hadde blitt med damen opp i 4.de etasje på et av de små hotellene rundt hjørnet. Der ble det raskt klart at det slett ikke var en dame han hadde blitt med, snarere tvert i mot. Dette gikk veldig innpå min venn, han var lett å støte i forhold til sin maskulinitet. Tildragelsen vekket umiddelbart fotball hooligan’en i ham. Han følte seg intimidert og redd, og brølte ut «I am a professional soldier! Let me out of here!» Siden han også så slik ut med den korte klippen var det ingen som prøvde å stanse ham, og han stormet avgårde inntil han traff meg rundt hjørnet.

Jeg fikk ham med inn på en bar og bestilte et par øl for å roe ham ned. Så du ikke at det var transvestitter, spurte jeg. Jeg prøvde å stanse deg. Det hadde han ikke fått med seg. Etter litt øl og debrief snakket vi ikke mer om den saken.

Senere tok vi taxi tilbake til bilen. Det var lettere sakt enn gjort. Vi hadde merket oss navnet på gaten bilen sto i, men dessverre husket vi bare «Carrer». Det betyr vei, og alle gatene i det ensartede rutenettet som utgjorde den nye delen av Barcelona het Carrer-ett-eller-annet. Vi hadde en vag anelse om hvilken del av byen vi hadde parkert i, og så var det bare å kjøre gate opp, og gate ned til vi fant bilen. Det tok sin tid. Rent kostnadsmessig kunne vi like gjerne tatt inn på hotell.

Nye venner

Etter et par dager i Barcelona var det på tide med litt badeferie, og vi satte kursen nordover, mot Lloret de Mar. Vi hadde hørt om denne byen i turistsammenheng og antok den hadde en strand.

I det vi svinger av hovedveien og inn blant hotellene får vi øye på en liten unnselig bygning hvor det står Hostal Mi Padre. Klar for litt luksus bråstopper vi og går inn. De hadde meget rimelige rom, og vi slår til. Vel var bygningen unnselig og rommet kanskje ikke av de mest luksuriøse, men du verden så god mat de hadde. Innehaveren, en trivelig mann tidlig i tredveårene drømte om å jobbe seg opp og hadde satset hardt på kjøkkenet. Jeg husker fortsatt signaturretten hans, biff på planke. I Spania ender man ofte med en tørr skosåle når man bestiller kjøttretter, men her fikk vi en tykk og himmelsk mør biff.

Dagen etter oppdaget vi plutselig at det bodde tre nordmenn til på hotellet. De hadde sett oss komme kvelden før, men hadde ikke turt å snakke til oss fordi vi så så skumle ut, sa de. Etter at de skjønte vi var ganske så harmløse ble vi riktig så gode venner. De hadde også kjørt nedover, et par og en venn av de som eide bilen. Noe hadde visst gått galt dem i mellom, for da vi skulle videre nordover ville paret plutselig sitte på med oss. Greit nok tenkte jeg, artig med litt nytt selskap. Så da var vi plutselig 4. Kompisen min hadde ikke sertifikat så det var også deilig å få en sjåfør til i bilen.

Hjemturen gikk greit, bortsett fra at vi måtte demontere hjul og bremser foran to ganger fordi det lakk olje fra akslingen og inn på bremsebåndene. Det var bare to filtpakninger som tettet og disse var notoriske til å skape lekkasjer. Så når bremsene begynte å ta dårlig var det bare å svinge inn på en Autohof og begynne å skru. Sånn var nå livet med Land Rover.

Jeg hadde ikke fotoapparat med så bildene har jeg fra Pixabay. Takk til:

San Fermin Pamplona – Navarra from Pixabay Dimitris Vetsikas from Pixabay