Vi reiser gjennom Namibia i en Hilux med to taktelt. Vi har vært i Nord, og er nå på vei sørover mot Sossusvlei i Namib–Naukluft nasjonalpark, med en stop-over i Swakopmund.
Andre poster om Namibiaturen her: namibia
Swakopmund – Gammel tysk koloniby
Byen ved havet er et populært feriested for Namibiere i sommervarmen, men nå på vinteren var det meget stille. Vi hadde behov for litt avveksling fra livet i taktelt og for å slappe av fra støvete veier. Det kan bli så som så med søvnen på de harde madrassene, og en bløt seng fristet. Så det ble 4 dager med klesvask og lediggang i en leid leilighet.
Mye god sjømat
Swakopmund, eller Swakop som man sier, er bygget i fargerik tysk kolonistil og du ser hele byen på under en time. Den har flotte strender, men med en sjøtemperatur på 14 grader fristet det ikke med et bad. Det overlot vi til ungdommene som lå og plasket i strandlinjen etter å ha sparket fotball på stranden. Vi betraktet det hele fra vår tilbaketrukne plassering på en av de mange uterestaurantene langs strandpromenaden. Det var varmt i solen, og en Windhoek draft smakte. Vi passet også på å få litt variasjon fra mye kjøttmiddager, og boltret oss på restauranter som serverte mye god sjømat, deriblant østers, som Elin prøvde for første gang.
Walvis Bay
En tur til Walvis Bay bekreftet mistanken. Det er en Namibias største havneby med en diger containerhavn, og lite annet. Eneste av interesse er en enorm flamingokoloni.
Sørover mot Sesriem
Veien sørover mot Sesriem starter bra, med asfalt og så oljegrus. Men så overtar grusen og det blir ganske humpete. Vaskebrett krever en egen kjørestil. For det første er det et evig jag etter å finne den minst humpete delen av veien, og så gjelder det å finne den rette farten. Farten må avpasses lengden mellom hver hump, og stivheten i bilens fjæring. Å kjøre sakte er ikke nødvendigvis det rette. Finner du riktig fart hopper hjulene fra topp til topp, og du «flyter» bortover. Riktignok er dette ganske skummelt fordi det blir så som så med styringen. Så du må være veldig årvåken og slakke av om det kommer partier med løs grus.
Men så får vi øye på en veiskrape på en høyde ved siden av veien. O lykke! Veien videre er nyskrapet! Du lærer å elske synet av en veiskrape på disse kanter.
De tusen dalers land
Landskapet er helt flatt, bare sand å grus så langt du kan se. Veien er fullstendig rett, mil etter mil. Men etter hvert dukker det opp litt kortvokst gult gress og noen enslige trær, og snart er vi inne i et vakkert kupert landskap, de tusen dalers land som det heter. På høyre side har vi en canyon som vi snart kjører ned i og følger et lite stykke. Det går sakte gjennom mange svinger, men det er deilig med en avveksling.
Fullt i herberget
Det er ca 40 mil til Sesriem så vi overnatter underveis ved knøttlille Solitaire. Dessverre er det fullt på campen, 28 syklister er ventet om kvelden. Men vi har med en diplomat som får overtalt bestyreren om å gi oss en plass, og får lov å stå utenfor en hytte som ikke er i bruk, men med tilgang til vann og WC. Stedet ligger vakkert til på en farm omkranset av spredte trær og fjell i horisonten.
Sesriem – Sossusvlei
En av de største attraksjonene i Namibia er Sossusvlei i Namib–Naukluft nasjonalpark, sør-vest for Windhoek. Sossusvlei er en oase som ligger langt inne i Namib ørkenen, verdens eldste ørken. For å komme dit kjører du til Sesriem hvor du betaler parkavgift, og så er det 60 km på god vei inn til Sossusvlei.
Frokost i dunjakker og soveposer
Ved Sesriem er det to campingplasser. Den ene OK og relativt rimelig, den andre dyr og dårlig. Dessverre var den rimelige full, den har bare 10 plasser og du må booke på forhånd. På den dyre var det derimot god plass. Hele 490 NAD pr person og natt skulle de ha. Eneste pluss med plassen var de enorme trærne som vi slet med å få slått opp takteltene under. Ikke hadde vi bruk for skyggen heller. Det var iskaldt, sur vind og 4 grader når vi våknet om morgenen. Solen slet med å trenge gjennom det tette skydekket og vi spiste frokost pakket inn i dunjakker og soveposer.
Nær ved å kjøre oss fast
Veien til Sossusvlei er som nevnt en god asfalt vei, men ikke helt frem. De siste 5 kilometerne er det løs sand hvor kun firehjulstrekkere har lov å kjøre. Vi koblet inn lavserie og feide innover. Vel ikke akkurat. Den tungt lastede Hiluxen slet hardt i den løse sanden. Den klarte rett og slett ikke å få opp den farten som er nødvendig i løs sand, og faren for å kjøre seg fast var overhengende.
Så vi gav opp, kjørte tilbake og ble i stedet kjørt inn av en bush-taxi.
Sannsynligvis et klokt valg. På veien passerte vi en Land Cruiser som sto godt begravet i sanden, med en gjeng ungdommer som prøvde å grave den løs. De hadde antageligvis ingen erfaring med løs sand. Vår sjåfør stoppet og hjalp de ut av knipen. Erfaring kommer godt med.
Sossusvlei
Sossusvlei er et fantastisk sted. Omringet av svært høye sanddyner ligger en trekledd oase med et lite vann! Under sanden er det kalkstein, og antagelig er det en gryte i kalksteinen hvor vannet samler seg uten å trenge ned i grunnen.
Hovedattraksjonen er dog Dead Vlei, den døde dalen, som du kommer til etter en 20 minutters tur i sanden. Det er et flatt kalksteinsområde med døde trær, omkranset av høye rødlige sanddyner. Namibias mest fotograferte motiv.
Oppover den enorme Big-Daddy sanddynen kravler et par. Det er ekstremt tungt å klatre i de bratte dynene som gir dårlig fotfeste, men de kommer seg til topps. Vi prøvde oss på en annen dyne litt tidligere, og avstår.
Alt om Namibiaturen her:namibia
