Vi reiser gjennom Namibia i en Hilux med to taktelt. Etter nasjonalparken Etosha er vi nå på veg mot sør, gjennom de øde Kaokoland, og Damaraland.
Alt om Namibiaturen her:namibia
Planen var å dra til Kaokoland etter Etosha. Kaokoland er et av de få gjenværende virkelig øde områdene i Afrika, bare befolket av Himba folket som lever på tradisjonelt vis i små landsbyer spredt rundt i området. Ingen butikker, ingen diesel. Veiene i området kan knapt kalles veier. Det er absolutt nødvendig med firehjulstrekk og redningsutstyr, for du vil helt sikkert kjøre deg fast i løs sand. Sanden her er også av en spesielt vanskelig sort, veldig finkornet, omtrent som talkum. Å kjøre solo her, som vi gjør, er ikke å anbefale.
Riktignok går det også noen mere farbare veier her for de som ikke er interessert i ren offroading. Vi tenkte å ta C35 nordover til Opuwo, deretter D3704 sørover igjen til Sesfontein, og så en avstikker til Puros. Puros er en liten landsby som er populær blant overlandere fordi den gir et godt inntrykk av Kaokolands villmark og skjønnhet. Og viktigst av alt, guideboken Tracks4Africa skriver at disse veiene er ganske bra.
Dårlige veier
Slik gikk det ikke. Kvelden før avreise traff vi noen tyskere som akkurat hadde kjørt motsatt vei, fra Angolas grense og sørover. De hadde shippet bilen til Namibia i 2019 og hadde vært mye rundt. De sier at den 10 mil lange D3704 har ekstremt mye vaskebrett, og veien til Puros er veldig utvasket. De hadde brukt mange timer for å komme seg over ved en elvekrysning hvor det nå var 1,5 meter rett ned der veien hadde skrådd ned mot elven tidligere.
Fire veiklasser
I stedet setter vi kurs mot Palmwag på en rimelig bra D-vei. Veiene i Namibia er klassifisert som B, C, D og F veier. B er veldig bra, asfaltert og 2-4 felt. C er også asfaltert, men smalere. D er grusveier. Disse kan være ganske bra, eller elendige. Alt etter hvor ofte de blir skrapet. Det danner seg fort vaskebrett som gir alt fra lett risting til bunning av fjærene i de dypeste dumpene. Veiene er brede og man kjører der det ser ut til å være minst humpete. Av og til er det partier med veldig løs sand, særlig i de mange elevkryssingene. De kan være ekstremt bratte ned og opp igjen, så en må være veldig årvåken når en kjører. F-veier er rene offroad løyper.
Palmwag
Palmwag ligger helt sør i Kaokoland, på grensen til Damaraland. Det er et bitte lite sted med en liten bensinstasjon og ingen butikk å snakke om. Men naturen er flott, med fjell på alle kanter. Vi blir to dager på Palmwag Lodge som også har fine oppstillingsplasser for camping, med dusj og WC.
For å komme til Palmwag Lodge må vi krysse Vetrinary Fence, gjennom en bevoktet port. Det er munn og klovsyke nord i Kaokoland, men ikke i sør. Namibiske myndigheter har god kontroll på slikt, men det foregår en del smugling av kveg fra Angola hvor de ikke har kontroll. Så det er ikke lov å ha med rått eller tørket kjøtt sørover. Nå kjørte vi nordover, så nå var det greit. Men da vi skulle sørover igjen måtte vi passe på å ikke ha med noe av dette.
Interessant fottur
Vi blir med på en guided 2-timers fottur på ettermiddagen. Vi kunne gjerne gått alene, men guiding er en viktig inntektskilde for mange, så det var ikke tillatt å gå alene. Og det er fint å gå med en guide som kan fortelle og svare på spørsmål. Vår guide var vel bevandret i botanikken, og vi fikk en grundig innføring i Namibias planteliv. Særlig gjorde Milk Bush inntrykk. Dette er en ekstremt giftig buskvekst, et par meter høy, som Bushmen tidligere hadde brukt som pilgift. Bare ved å pirke borti den med en stokk så sivet giftig hvit melk ut.
Guiden kunne fortelle at for en tid tilbake døde 16 mennesker av denne giften. Det var gruvearbeidere fra nord som ikke kjente til planten som hadde funnet noen tørre greiner og røtter fra den, og brukt denne veden til grilling. Når veden brant fulgte giften med røyken og trengte inn i kjøttet. Kun en mann overlevde fordi han ble full og sovnet før de spiste. Kan tenke meg det var litt av en bakrus å våkne og finne 16 døde kamerater rundt seg. Av og til har ikke fylla skylda, snarere tvert i mot.
Før avreise fra Palmwag har vi en gedigen frokost hvor vi prøver å spise opp 12 egg og to pakker bacon som vi ikke kan ta med tilbake gjennom Vetrinary Fence. Vi lykkes langt på veg.
Brandberg – Det brennende fjellet
Brandberg betyr Det Brennende Fjellet. Og det ble flammende rødt ved solnedgang. Et hellig fjell for San People (Bushmen) som levde her en gang. Bushmennene har satt spor etter seg i form av hulemalerier kjent som The White Lady. De ble oppdaget tidlig på 1900 tallet og er anslått å være mer enn 2000 år gamle.
Vi bor et par dager ved Brantberg White Lady Lodge på en utrolig fin camp. Et stort område ved et uttørket elveleie med høye, skyggefulle trær. Selve lodgen er også en nytelse å besøke. Deilig å slappe av i en grønn hage med pool og skygge.
White Lady
Det er en times fottur opp til The White Lady. Turen går opp en dal i et uttørket elveleie. Ganske lettgått, men litt kravling over store steiner. Det er varmt, rundt 30 grader og brennende sol. Dalen er tørr, men her og der pipler det vann frem i det tørrlagte elveleiet og lager små knallgrønne oaser. Guiden forteller at de ikke får betalt, så det er kun tips fra turistene de lever av. Det er 12 guider. Nå i juni er det kanskje 20 turer på en dag, i høysesongen 100. Så hver guide får bare en, eller i beste fall to turer pr dag. Vi gir ham 300 NAD i driks. Vet ikke om dette er mye eller lite? Han vil gjerne at vi sender ham gamle klær når vi kommer hjem, og vi får adressen hans.
Hulemaleriene er vel verdt turen, og viser mennesker som jakter, danser og ulike dyr. Fascinerende å høre om hvordan de ulike fargene er laget der for eksempel knuste steiner som inneholder dyreurin gir hvit farge. Og den hvite damen er ingen dame, men trolig en sjaman.
Lettkledde damer
På vei mot Erongo fjellene stopper vi ved en av de utallige bodene langs veien hvor lokalbefolkningen selger ulike produkter til turister. Vi har kjørt forbi mange, hver gang med et stikk av dårlig samvittighet. Få biler passerer daglig, og dette er den eneste inntekten for mange. Når vi passerer løper de ivrige mot bilen viftene med pyntegjenstander i hendene.
Straks vi hadde stoppet stilte 5-6 lettkledde damer seg opp på linje og begynte å synge og danse. En ung mann kom bort til oss og sa at vi måtte betale for å ta bilder. Vi kom frem til et passende beløp. Straks etter stoppet en bil til, så vi ble en liten gjeng som bivånte opptredenen. Sangen var riktig vakker og det hele var ganske så eksotisk. Vi tenkte vel at de hadde kledd av seg for å gi turistene en smak av det «ekte» Afrika mot en passende betaling. Greit nok, de har ikke mye annet å tjene penger på. Bunadskledde damer danser jo for turistene i Norge også.
Det viste seg at vi hadde stoppet ved en Himba leir, fant vi ut etter litt googling. Himbaene er et semi- nomadisk folkeslag som lever nord i Namibia, i Kaokoland og Damaraland. De driver med kveg og forflytter seg en gang i mellom. Og de nekter å ta til seg den moderne tid og lever på tradisjonelt vis. Så de staser seg ikke opp for turister, men går slik kledd til hverdags. Samfunnet deres er et matriarkat hvor kvinnene ordner alt det praktiske, mens mennene passer kveg, og i forne dager kriget. Men, som vi leste på museet, som vi besøkte senere i Swakopmund, kulturen deres er under press fra det moderne samfunn hvor barna blir påvirket gjennom skolesystemet.
Ankerdram i fare
Erongo-fjellene er et relativt stort fjellområde med fine turmuligheter. Vi hadde sett oss ut en camp oppe i fjellene, men innså etter hvert at vi ikke ville nå frem før mørkets frembrudd. I stedet svingte vi inn på Camp Mara. En svært humpete veg førte oss til en liten farm ned mot elvebredden. Ikke noe tegn til liv bortsett fra to hunder som kom løpende. Etter hvert fant vi en åpen dør og ble møtt av en utrolig hyggelig dame som sa vi gjerne måtte campe der. Hun hadde også et velfylt kjøleskap med både øl og vin kunne hun opplyse. Dette ble vel tatt imot. Det var lørdag og alkoholsalget stoppet klokken ett hadde vi nylig funnet ut. Ankerdrammen var i fare! For overlandere er ankerdrammen en hellig institusjon. Straks bord og stoler er pakket ut lener vi oss tilfreds tilbake med en øl i hånden, slitne etter mange mil på støvete veier.
Slangespor i sanden
Like før vi skulle kjøre ned mot campingområdet kom damen med en foruroligende opplysning. Hun hadde sett slangespor nede ved campen. For å understreke alvoret i dette viste hun frem armen sin, som vi hadde betraktet i smug. Den manglet store deler av kjøttet fra albuen og ned. Hun hadde blitt bitt av en Spitting Cobra, hadde ligget 6 måneder på sykehus og bare så vidt berget livet. Kanskje ikke den beste måten å introdusere campen på. Lykke til, ønsket hun oss når vi kjørte. Vi vet jo at det er mange giftige slanger i Namibia, men denne kvelden kikket vi oss ekstra nøye rundt. Å stå opp om natta for å tisse var en nervepirrende opplevelse. Ingen slanger dukket heldigvis opp.
En aggressiv drittsekk
Vi var de eneste gjestene i den veldig fine leiren, med strøm og vannklosett. Kan anbefales.
Dagen etter snakket vi mere med damen. Det var ikke der på gården hun hadde blitt bitt, men under en telttur i nord. Hun hadde sovet med åpent telt, slangen hadde krøpet inn, spyttet henne i øynene og så bitt henne i armen. Riktig en aggressiv drittsekk, og Spitting Cobra er kjent for å være aggressive. De viker ikke hvis du støter på de, men går til angrep. De spytter svært treffsikkert mot øynene og du vil bli blind om du ikke får skylt giften ut med vann og kommer under behandling. Men statisk sett er det uhyre liten sjans for å treffe på disse som turist, selv om mange av lokalbefolkningen blir bitt hvert år av ulike slanger. Det viste seg at verken gjester eller de bofaste på campen noensinne hadde blitt bitt av slanger der, så vi hadde nok ikke trengt å engste oss.
Som avslutning ble vi vist rundt i de tre uhyre smakfullt dekorerte rommene de hadde å leie ut. De var ikke mye dyrere enn å campe var de, så vi angret på at vi ikke hadde spurt om rom kvelden før…
Spitzkoppe, Afrikas Matterhorn
Alle vi har snakket med har anbefalt å dra innom Spitzkoppe. Fjellet Spitzkoppe kalles Afrikas Matterhorn der det reiser seg spisst og majestetisk over det åpne slettelandskapet. Men Spitzkoppe er ikke bare et fjell, men et lite fjellområde med nærmest organisk avrundede knauser i ulik høyde. Knausene er bestrødd med enorme klinkekuleaktige rullesteiner som hvert øyeblikk ser ut til å ville rulle nedover.
Området er en gigantisk campingplass med spredte oppstillingsplasser. Ingen fare for å bli forstyrret av naboen. Det absolutt nærmeste du kan komme fricamping. Ved campene er det ikke vann, men grillplasser og utedo, eller «Long drop toilet» som det heter her. Vi var heldige og klarte å kapre den eneste plassen med vannklosett og dusj. Den ligger ved første avkjøring til venstre etter porten inn til naturparken, merket «Village Tent Camp» av en eller annen grunn.
Fine hikingmuligheter
Inne i parken er det fint for en fottur, eller du kan klatre opp på knausene. Mange av de er lette å komme opp på. Granitten er veldig ruglete og gir godt fotfeste, og det er ikke spesielt luftig. Nede i campen var det ikke mobildekning, men oppe på nærmeste knaus var det 3G. Ingen guide er nødvendig ved fotturer.
Om natten var det fullmåne og med ingen kunstig belysning som forstyrret skapte månelyset en fantastisk lys-skyggevirkning som forsterket det organiske over fjellet. Grosse Spitzkoppe som fra denne siden ikke er spesielt spiss, kneiset et par kilometer unna, badet i månelys. Det var nesten så en ventet at Harald Sohlberg skulle komme ruslende med staffeliet under armen, klar for en Afrikansk «Ved Rondane».
Karusell. Sveip mot venstre, eller la den gå av seg selv.
I neste artikkel drar vi videre mot Swakopmund og Skeleton Coast.
Alt om Namibiaturen her:namibia
