Pyreneene – Roadtrip

Etter Provence og et mislykket forsøk på å bade i Middelhavet grunnet fransk fellesferie, satte vi kursen mot Perpignan og stroka innafor. Her er inntrykkene fra første etappe i Pyreneene.

Dette er 3.de reisebrev fra turen til Pyreneene 2021. Se alle her: category/spania

Fricamping er ikke tilrådelig i Frankrike, så vi måtte på campingplass. Det begynte å bli sent, og på den første vi stoppet var det fullt, enda den var langt fra hovedveien mot Andorra. Neste sjanse var enda lenger vekk opp i fjellet.

Fransk hippiecamp

Der fant vi til vår forundring en diger camping med et marked for alternative varer og lokalprodusert mat, og Elin fikk kjøpt seg tøypung og drømmefanger. Vi lot oss sjarmere av stemningen blant gamle gråhårete hippier i fargerike gevanter som pratet og lo til bakgrunnstoner av fransk trekkspillmusikk. Desverre var det fullt her også. Det syntes vi var rart, for det var et enormt trekledd område, og opptil 30 meter mellom bilene.

Den hyggelige lille damen som drev campen forklarte at det var hennes policy, at du skulle føle det som om du var alene i skogen. Dette var noe vi absolutt kunne støtte. Å bo på en camping hvor det er 3 meter til en diger hvit bobil er ikke spesielt hyggelig, selv om det akkurat nå var viktigere å finne et sted å før det ble mørkt. Etter litt godsnakk fikk vi heldigvis lov til å bli, men måtte vente til biler som var parkert i forbindelse med markedet hadde dratt. Vi likte oss så godt at vi ble i to dager. Stedet er et fint utgangspunkt for mange fotturer, blant annet til topper på ca 2000 meter, så hit drar vi gjerne tilbake. Campingen ligger opp i fjellet ved den lille byen Prades, Camp Les Sauterelles like ved landsbyen Fillols.

På vei mot Spanske grensen dumpet vi borti et gammelt kloster, St. Michel de Cuxa, og den største romanske kirken i Frankrike hvor vi var heldige og fikk med oss Beethovens 5. Ikke alt kan planlegges.

Fricamping i Spania

Vi ønsket å komme oss inn i Spania fortest mulig, siden størstedelene av Pyreneene ligger der, og det dessuten er mulig å fricampe der. Det er egentlig ikke lov, men ulikt Frankrike blir det sett mellom fingrere med dette, så fremt det skjer diskre, dvs ikke synlig fra hovedvei. I nasjonalparkene er det ikke greit, så det må du ikke gjøre. August er høysesong og det var mange som campet, hovedsaklig spanjoler. På fine fricampsteder ved elver og skisentre i fjellene kunne det være flere titalls biler.

Motoren kokte

Varmt – til fjells

Å reise til Spania i juli-august er et sjansespill med hensyn til varmen, for temperaturer over 40 grader er vanlig. En av fordelene med å kjøre bil er at du da kan kjøre unna varmegradene, og for vårt vedkommende betød det å kjøre til fjells da det krøp over 40 akkurat i det vi krysset grensen til Spania. Så vi kjørte opp i en nasjonalpark og fant et sted å fricampe litt over 1700 meter over havet, der temperaturen lå i underkant av 30. Stedet var et senter for langrenn, men det var åpent med restaurant og toaletter. Det var ganske mange biler der, men vi fant et skyggefullt sted for oss selv inne i skogen. Der ble vi liggende to dager og gikk turer opp på noen nærliggende topper på 2000 meter.

Denne østlige delen av Pyreneene er veldig grønn og frodig, og det var fasinerende å gå i furuskog helt til 2000 meter. Terrenget her i Parc Natural de l’Alt Pirineu er ikke særlig dramatisk. Toppene er avrundede og kledd med store furutrær, og skogbunnen er som en nyslått gressplen. Så det er ekstremt lett å gå akkurat hvor du vil. Eneste hinder er naturlig døde furutrær som ligger og råtner langsomt.

Kjøre i fjellet

Veinummerering sier mye om hva slags vei det er. 1- sifret er motorveg, 2-sifret god 4 eller 2 felts vei og 3-sifret er en god regional vei. Videre betyr 4-sifret til dels veldig smal og svingete lokal vei, men asfaltert. Veien opp til skisentret var 3-sifret, men videre var det ikke nummer på veien. Generelt er veistandarden bedre enn i Norge, men du må virkelig snike deg gjennom svingene der det er smalest.

Innover i parken

Vi kjørte innover i parken etter to dager på en normalt god norsk grusvei. Den tok etter hvert slutt og vi måtte legge inn firehjulstrekk. Veien var fortsatt grei å kjøre om du har 4×4 og god bakkeklaring. Noen av de mindre sideveiene, eller pist’ene som de sier her, var ganske teknisk krevende. Det som er interessant, er at det er svært få veier som er sperret eller har skilt med innkjøring forbudt, slik vi ofte opplever i Norge.

Offroadmuligheter

I nasjonalparkene er mange av disse veiene opparbeidet av parkvesenet som brannsikring, for at de skal få fram matriell i tilfelle skogbrann. For oss andre er dette fine veier å komme oss rundt i naturen, og de gir mange mulighter for de som har lyst på litt krevende teknisk kjøring. For vår del er ikke tøff offroading viktigst, men noen ganger må det til for å komme seg til spektakulære steder. Det fins mange guidebøker for Pyreneene. For de som kan tysk vil jeg anbefale denne: Pistenkuh, Off-Road Pyrenäen. Da får du også gpx’er for mange flotte løyper.

Mot øst

Ned fra fjellet fikk vi fantastisk utsikt over dalen under og forrevne fjell i det fjerne. Vi passerte 3 fraflyttede landsbyer som klamret seg til fjellsidene. Dyrkbar jord var verdifull, så landsbyer ble bygd på knauser hvor det ikke var mulig å dyrke noe. Ikke akkurat fraflyttet siden de ble brukt som ferieboliger, men spektakulære var de i allefall.Vi kjørte videre mot Huesca i sør-øst, og landskapet skifter natur til mer brunsvidd og karrig.

Inntrykket av Pyrineene så langt er fantastiske fjell og flott natur. Det er lett å komme seg rundt enten man velger asfalt eller grus. Sjarmerende små landsbyer og rimelig camping de gangene vi velger det. Ca 10 Euro pr person. Men mye folk og ofte fulle plasser nå som det er høysesong.

Neste reisebrev vil handle om fricamping og fotturer blant pittoreske fraflyttede landsbyer og fantastiske raviner i naturparker.
Les her:
Pyreneene – roadtrip til forlatte landsbyer
Aragons kinesiske mur og andre naturfenomener.