Romania – Karpatene, Juli 2016
En dag ramlet det inn en mailforespørsel om vi ville være med på biltur til Balkan. Romania og Albania var hovedmål. Albania er kjent som offroad turfolkets siste skanse i Europa, med en overflod av vill natur og dårlige veier. Vi var entusiastiske og en halv time senere var vi medlem av SWES- Swedish Expedition Society. Det er gjeng reiselystne svensker som har vært i de fleste avkroker på vår jord.
To biler fra Norge satte kursen mot Karlskrona hvor vi traff de 3 svenske bilene for sammen å ta ferge over til Gdynia i Polen. I den andre norske bilen satt våre venner som hadde fått oss med, og i de 3 svenske var 3 par og to barn.
Fergeturen var som alle fergeturer kjedelig, men de hadde en fin og rimelig buffet med fri vinbar. Det gjør de tunge åk lettere å bære.
Polen – Ukraina
Turen gjennom Polen var udramatisk, selv om vi havnet på en del ikke alt for gode veier. Et forvarsel? To overnatninger på campingplasser hvorav den siste kunne by på 80- talls disco natten igjennom. Jeg er glad jeg tok med ørepropper.
Inn i Ungarn gikk turen på småveier som bare syntes å avta i størrelse. Kartleseren i første bil hadde en fandenivoldsk tro på sin GPS som måtte ha vært innstilt på absolutt korteste vei, selv om disse var gangveier i borettslag. Som lett kan skje når sjåfører med forskjellig virkelighetsforståelse og temperament skal kjøre i sammen ble vi da også til slutt uforvarende skilt i to grupper. Men etter litt roping på VHF og telefoni når det ikke nyttet, ble vi til slutt samlet på et nyslått jorde et sted i Ungarn, bak noen trær, og godt skjult for trafikanter på veien. Man er litt paranoid når man fricamper slik langt hjemmefra.
Så overraskelsen var stor når et lite togsett med to vogner passerte 50 meter fra oss, i bedagelig tempo, mitt i åkeren. Men vi fikk ikke besøk om natten.
Romania – Karparpetene
I Săpânța, like ved den Ukrainske grense tok vi av fra asfalten og satte kursen opp i Karpatene og slo leir ved en bekk, akkurat der hvor skogen slutter og de store gressslettene tar over. Denne delen av Karpatene er i stor grad endeløse, bølgende gresssletter med spredte skogholt her og der. Riktig vakkert er det. For oss som har terrenggående biler har det også den fordel at man i stor grad kan kjøre på kompasskurs, men i praksis fulgte vi stort sett gamle spor. Veier vil jeg ikke kalle det.
Det er ikke vanskelig å skaffe ved, den ligger der delvis tilhugget allerede, og snart hadde vi et stort bål. Dette er på mange måter dagens høydepunkt, å samles rundt bålet, grille og spise og fortelle historier, gjerne fra andre turer. Svenskene viser seg å være gode turkamerater, og også dyrevenner. En av svenskene klarer å bli fortrolig med en villhund som dukker opp. Et langhåret eksemplar av ubestemmelig rase. Av mangel på stell var pelsen blitt ekstremt floket, men noen timer etter at den dukket opp til den lot seg klappe. En godbit eller to virker tillitskapende. Hunden slo seg til ro og tok rollen som vaktbikkje. Det syns vi var fint for Romania har Europas største bestand av ulv. Bjørn er det også mye av, men vi så ingen, hverken bjørn eller ulv på hele turen.
Dagen etter fortsetter vi på kompasskurs. En av svenskene har vært her før og mener at “den retningen” vil føre oss dit vi vil, ned i en dal på andre siden. Vi har jo kart og GPS i fleng, men siden det ikke er veier er ikke de til stor nytte. Så kompass og svensk intuisjon styrer vår veg. Det går rimelig bra, det har ikke regnet på en stund så vi slipper den dype gjørma som kan være problematisk. Men en gang må et par av bilene winches. Størst problemer får vi når vi skal ned en bratt bakke, og “veien” vi følger har vasket ut grunnen. Til slutt var det tilnæårmet vertikal vegg på den ene siden, og så dypt i midten at velting ville være neste punkt. Tilbaketrekning og leting etter alternativ nedfart. Til slutt fant vi det ved å følge et bekkeleie.
Velting er noe man har angst for. Det oppstår skjelden personskader da farten er så lav, og bilen er som regel kjørbar etter en velt. Men ruter knuser og stolper bøyes, så i de fleste tilfeller må bilen vrakes. Pakk tunge ting lavt, og for all del, unngå tyngere ting på taket.
De neste par dagene fortsatte vi på samme kurs uten videre dramatikk. Vi ble kjent med et par gjetere, hvorav den ene gjorde et stort nummer ut av å prøve å forklare oss at politiet kunne komme å skyte i stykker dekkene våre. Romansk er et latinsk språk, faktisk det som ligger nærmest opp til klassisk latin, men vi klarte ikke med vår beste vilje å forstå hvorfor i himmelens navn de ville gjøre noe slikt. Da vi senere støtte på en bil med uniformerte menn med hagler var vi vel et øyeblikk noe nervøse, men de kikket bare på oss og kjørte videre.
Senere forsto vi at dette var grensepoliti som var på utkikk etter smuglere fra Ukraina. Vi ble da også tilbudt smuglersigaretter av en av gjeterne.
Når man er på en slik tur med flere biler så er det ikke til å unngå at man har forskjellige ønsker om hva man vil få ut av turen. Så det gjelder å finne et minste felles multiplum, eller også dele seg opp og gjøre forskjellige ting. Så også på denne turen. Noen hadde lyst til å bade i Svartehavet, andre ville ta det mer med ro. Løsningen var at 2 biler satte kursen for havet, mens vi resterende ble i fjellet en dag til, før vi dro til Brasov og to netter på hotell. Alltid godt med en dusj etterhvert.
Transfagarasan
Etterpå traff vi som avtalt igjen de havbadene og satte kursen for Transfagarasan, en fjellkrysning som av Jeremy Clarkson fra Top Gir er betegnet som “the best road in the world”. Veien er en rekke hårnålssvinger bygget av Nicolae Ceausescu i tilfelle Svjetisk invasjon. Utsikten upåklagelig, selv om været ikke var topp. At veien har et visst ry blant motorinteresserte skjønte vi av at vi stadig ble forbikjørt av illsinte Porcher og Ferrarier med velhavende 40-åringer bak rattet.
Etter Transfarasan var det Transalpina som sto for tur, og deretter skulle kursen settes for Albania. Men for vår del nærmet ferien seg slutt, så vi ønsket ikke å fare gjennom Albania på to dager og deretter kjøre Tyskland i ett strekk for å nå hjem i tide. Så vi takket for laget og tok oss god tid på turen hjem. 2 biler fortsatte gjennom Serbia, Montenegro og Albania. Det får bli en annen gang for oss.
