2015 skulle vi kjøre nordover til Harstad og valgte den noe uvanlige, men absolutt opplevelsesrike ruten gjennom russisk Karelen. Ruten var: Stockholm – ferge Helsinki – St. Petersburg – Petrozavodsk via småveier – Kem – Rovanemi – Kiruna – Harstad – Oslo. Totalt i underkant av 500 mil. Dette var ikke en offroadtur, og kan gjennomføres med en vanlig bil.
Karelen er et eldorado for de som er interessert i gammel trehusarkitektur. Vi tok en del avstikkere og besøkte små landsbyer som nærmest var fraflyttet. Bare noen få eldre igjen. Men kirkene ble vedlikeholdt.
Visum
For å få visum trenger man en invitasjon. Det kan ordnes ved at man bestiller overnatting på hotell, og så får hotellet til å sende deg en invitasjon. Eller du kan, som vi gjorde, få et visa selskap til å ordne det for deg. Jeg vil anbefale http://www.russlandspesialisten.no/. Du sender de passet og de ordner alt, inklusiv invitasjon.
Bilforsikring
Sjekk med forsikringsselskapet om forsikringen gjelder i Russland. Hvis ikke kan dette ordnes rett før grensepasseringen, for eksempel på en bensinstasjon. Det beste er å ordne det på forhånd.
Grensepassering
Det å få med seg bil inn i Russland medfører litt byråkrati. Vi brukte 4 timer på passeringen E-18 Finland-Russland, men det meste var kø for å komme frem til grensen. Selve passeringen var gjort på en halvtime. Det største problemet er å få fylt ut en «temporary vehicle import permit». Disse fantes bare på russisk på grensestasjonen, og du kan ikke regne med at noen snakker engelsk. Selv om jeg hadde en engelsk oversettelse, og selv om Elin snakker russisk og vi fikk hjelp, så måtte vi fylle den ut 3 ganger før det ble riktig. Du får en stemplet kopi av dette papiret, og det må du ta godt vare på. Har du ikke det når du skal ut igjen er sjansen stor for at du ikke får bilen med deg. Det samme gjelder om et av skiltene skulle bli borte.
Det er lurt å laste ned dette dokumentet på forhånd og fylle det ut. Av en eller annen grunn er dokumentet vanskelig å finne på internett, men er vedlagt under. Hvorvidt de godtar den engelske versjonen vet jeg ikke, men den er god å ha for oversettelsen.
Vi var ikke helt sikre på hvor vi skulle ut av Russland igjen, men ifølge kartet er det mange
muligheter. Vær dog oppmerksom på at du kan ikke benytte alle passeringstedene. På kartet vårt er noen markert med røde menn, og noen svarte. Den russiske teksten beskriver den svarte som multilateral og den røde som bilateral. Det voldte litt bryderi å finne ut av, men bilateral betyr at kun innbyggere i de to landene kan passere. Altså kun finner og russere i dette tilfelle.
Veistandard og kjørestil
Hovedveiene i Karelen var meget bra, sideveiene varierte mellom bra og meget dårlig. (Også sammenlignet med norsk standard). E-105/ A-121 som går nordover til Murmansk er meget god og lite trafikkert.
Kjørestilen på E-18 mot St. Petersburg var (selv)morderisk. Faktisk det verste jeg har opplevd. Mye verre enn feks Nord-Afrika eller Kaukasus. Forbikjøringer i svinger, på høyere side i grusen og vi opplevde å bli forbikjørt samtidig som vi kjørte forbi. Altså 3 biler samtidig i bredden på en tofelts veg. Jeg måtte være ekstremt oppmerksom og det var ganske slitsomt. Så jeg kan gå god for at den villmannskjøringen man finner fra diverse dashkameraer på Youtube er ganske vanlig.
Heldigvis roet det seg etter St. Petersburg.
Turen
Fra grensen kjørte vi rett til Vyborg og overnattet på et relativt dyrt hotell, 800 kr for et dobbeltrom. Vi hadde tenkt å campe underveis, men hotellene var såpass rimelige, typisk 200 kr, at vi valgte hotell i stedet. Vyborg er en gammel finsk by liggende i den del av Karelen som ble annektert av Sovjet etter krigen. I dag en hyggelig liten by, perfekt for en utepils nede ved havna hvor man kan sitte å studere folkelivet. Sommermånedene er normalt varme og tørre i denne delen av landet. Mygg må påregnes.
Dagen etter kjøret vi mot St. Petersburg og var glade vi kom fram med livet i behold. Vi tok bare ringveien vest for sentrum og kjørte videre mot nord, langs den store sjøen Ladoga. Ved Lodejnoje Pole tok vi av E-105 og satte kursen rett østover mot sjøen Onega. Vi hadde fått tips om at langs denne veien lå det mange gamle landsbyer som var verdt et besøk. Disse landsbyene er nærmest avfolket i dag. De yngre har dratt til byene for å få jobb, og de fleste husene står tomme.
Vi stoppet i Rodionovo for å finne et sted å overnatte. Verdt å få med seg er Wooden Church of St. George, en av de tre eldste (1493) trekirker i Russland. De fleste kirker av denne typen er låst, og man må spørre naboene om nøkkel. Selv om de ikke kan annet enn russisk så er folk svært gjestfrie og hjelpsomme. Vi spurte litt rundt etter overnatting og ble invitert inn på en liten feriekoloni med barn fra St. Petersburg. De var svært begeistret over å få praktisere engelsk, og vi ble invitert til å bli med på gudstjeneste i Church of St. George senere på kvelden. Det viste seg at det var hytter til utleie i Rodionovo og en fra feriekolonien satte seg inn i bilen og geleidet oss dit. Utleieren var ventet senere på kvelden, men vi ble invitert inn til en russisk familie i en av de andre hyttene og ble servert mat.
Gudstjenesten senere var meget stemningsfull, som de gjerne er i ortodokse land, med korsang av barna.
Dagen etter fortsatte vi langs Onega til Petrosavodsk. Underveis stoppet vi for å se flere trekirker. De ligger ganske tett her.
Petrosavodsk er en relativt liten by som er utgangspunkt for turer til Kizhi øya som ligger en drøy times båttur ut i Onega. Båtene er gamle hydrofoiler, ikke ulike de som ble brukt på Oslofjorden på 1960 og 70 tallet. For trekirke entusiaster er Kizhi et absolutt must. Det er et utendørs museum med en rekke gamle kirker og andre bygninger.
Solovki øyene
Videre dro vi til Kem i en etappe. Veien er rett og fin, og uendelig kjedelig. Skog, trær og atter skog. Østerdalen blir som en tur til kiosken i sammenligning. Kem var en svært nedslitt by, men utgangspunkt for ny båttur. Denne gang til Solovki øyene i Kvitsjøen, en stor bukt av Barentshavet.
Solovki er kjent for to ting, klosteret og gulag leirer. Aleksandr Solzhenitsyn kalte Solovki the “mother of the GULAG”. Det var her de første gulagene ble bygget I 1923, og I følge vår guide reiste en tysk delegasjon hit på 1930 tallet for å hente inspirasjon. Det kan anbefales og leie en guide her. Vår guide snakket utmerket engelsk, og vi fikk en grundig innføring i russisk patriotisme. Dette var rett etter annekteringen av Krim. Som han anbefalt oss å reise til.
Solzhenitsyn har skrevet den klassiske boken om øyene, “The Gulag Archipelago», mens Zakhar Prilepins har senere (2017) bidratt med “Klosteret” som har fått knakende gode anmeldelser.
Klosteret – Aftenposten anmeldelse
Etter Solovki satte vi kursen mot Finland, på turens dårligste veg. Ikke nødvendig med firehjulstrekk, men god bakkeklaring gjorde det enklere. Utpasseringen var problemfri.
