Sovjet 1987, en roadtrip

En biltur i Sovjetunionen i 1987 er selvfølgelig forskjellig fra Russland av i dag, men allikevel kan man lett kjenne igjen det gamle Sovjet om man reiser nå.

Planlegging måtte til

Elin, min fremtidige samboer, hadde fått jobb som au-pair for en ansatt ved den norske ambassaden i Moskva. Hun studerte russisk, og dette var den enkleste måten å få opphold i Sovjet for å lære mer av språket. Siden hun hadde tilgang til ambassaden var det også relativt enkelt å invitere venner bortover. En invitasjon var helt nødvendig for å få visum, og ikke så lett å få til i praksis om man ikke hadde kontakter. Så hun inviterte 3 av oss bortover, og vi fant ut at vi ville ta turen med bil og bo på campingplasser underveis.

For å få til dette var vi nødt til å planlegge ruten i detalj, med hver enkelt overnatting og dato, og så sende dette sammen med visum søknad til Sovjets konsulat i Oslo. Vi fikk etter en tid ok, og kunne så hente visa ved personlig oppmøte på konsulatet. Turen ble planlagt som en rundtur, ferge Stockholm til Helsinki, og første stopp Leningrad hvor vi skulle møte Elin, som tok tog fra Moskva. Sammen skulle vi så kjøre til Moskva før vi returnerte via Polen hjem igjen.

Svart Mercedes var tingen

Jeg hadde en 1979 modell Mercedes 200 (W123) som vi skulle kjøre med. En ekstremt solid bil, kanskje det beste som har kommet fra Stuttgart, og veldig behagelig for en langtur. Bilen var svart, og det skulle etter hvert vise seg å være en fordel.

Oslo – Stockholm – Stena Line forløp knirkefritt, og etter en aften på byen i Helsinki kom vi til grensepasseringen inn i Sovjet. Ikke uten sommerfugler i magen kjørte vi inn blant høye piggtrådgjerder og soldater med hunder og automatvåpen. Kontrollen var formell og grundig, bil og bagasje ble endevendt. Men vi hadde hverken droger, bibler eller pornografi, så vi fikk våre stempler og ble sendt videre med ønske om god tur. Dette med bibler var ingen spøk, på den tiden foregikk det bibelsmugling inn i landet.

Veien til Leningrad var av grei kvalitet, bredt betongdekke som sa kadunk hver gang vi passerte en skjøt. Trafikk fantes nesten ikke, bare en og annen lastebil. Med jamne mellomrom passerte vi vaktposter i høye tårn. De sjekket bilnummeret opp mot listen over dagens passeringer. Alt var tydeligvis vel regissert og vi ble aldri stanset for kontroll. Vi hadde avtalt å treffe Elin på Hotel Jewropeiskaja, Hotell Europa, rett ved Nevski prospekt i Leningrad sentrum, og noe forsinket fant vi fram. Ikke så mye mobiltelefoner og GPS den gangen, men med lite trafikk gikk det greit å navigere etter kart.

Det meste er mulig

Sammen kjørte vi så til campingplassen, hvor vi hadde bestilt to hytter. To staute damer skal sjekke oss inn da den ene sier bestyrtet på russisk, dere skal bare være tre personer, men nå er dere fire. Da kommer Elin på, hun hadde glemt å søke innenlands visum for å reise til Leningrad. Det måtte man ha på den tiden, så Elin var høyst ulovlig i Leningrad. Det blir litt akkordering frem og tilbake før russisk pragmatikk løser situasjonen. Vi skriver inn og betaler for tre personer, men får utdelt fire håndklær. Slik var Sovjet på den tiden. Ingen ting var i utgangspunktet mulig, men etter litt godsnakk fikk man til det meste. Alternativet for damene vill være å tilkalle politiet, men det hadde bare blitt masse ekstra arbeid.

Sightseeing i Leningrad

Hyttene var noen trekantede finer-konstruksjoner som luktet muggent, men greie nok.

Dagen etter var det sightseeing med Hermitagen og Isak-katedralen som høydepunkt. Og besøk på det massive hotellet Pribaltiyskaya med den, blant utlendinger, berømte Heineken bar. Sovjet bygde en rekke enorme Intourist-hoteller hvor det stort sett var vestlige som slapp inn. De var brutalistiske betongbygg med over tusen rom. Innvendig var disse hotellene karakterisert av uendelig lange korridorer med støvete tepper og rom på hver side. I enden av korridoren satt det en gammel dame foran et lite bord. Hennes oppgave var å dele ut toalettpapir. Papiret var snurret opp i små porsjonspakker som lå pent stablet på bordet. Hun holdt også nøye oppsikt med hvem som kom og gikk…

Etter et par dager i Leningrad fortsatte vi til neste stopp, Novgorod, en av Sovjets eldste byer grunnlagt av svenske vikinger. Igjen skulle vi overnatte på campingplass. Det første som møter oss når vi svinger inn på campingplassen er synet av to menn med hodet ned i bakparten av en Tatra. Dette er en sær Tsjekkisk bil med bakmontert, luftkjølt V8 motor. For en bilinteressert er dette virkelig en sjeldenhet. Mennene hadde demontert det meste av motoren der inne på campingplassen. Østeuropeiske biler var ikke på den tiden kjent for å være av de mest driftssikre.

Hyttene vi fikk tildelt her var dårlig isolerte aluminiumskasser som sto på et understell av stål. Indre deler av Russland kan om sommeren bli veldig varmt, temperaturen var godt over 30 grader, så det var glohett inne i hyttene. Understellet de sto på var rimelig vaklevorent, og når vi to unge parene hygget oss litt om aftenen knirket og gynget hele byggverket veldig.

Verdens verste do?

Og toalettbygget! Vel har jeg reist i mange land med dårlige sanitærforhold, men dette er det verste jeg har sett. Inne i do-bygget var det smurt menneskelig etterlatenskaper opp over veggene og doene tette. Dette gjæret godt i 30 grader, og lukten var deretter. Og så var det avsindig med mygg der inne, så når vi måtte levere var det bedre å gå ut i skogen. Tydeligvis mente de fleste det, for skogen fløt av ruker og papir så man måtte vokte sine skritt nøye.

Siden vi reiste med en russisktalende person var det lett å komme i snakk med de andre campinggjestene, og de var veldig nysgjerrige på oss. Neppe mange vestlige som var på campingtur på disse kanter. To karer inviterte oss på vodkasmaking om kvelden, og det ble livlig forbrødring. Russere er ikke kjent for bare å smake når de drikker vodka, og vi kunne selvfølgelig ikke være dårligere, så når morgenen opprant hadde vi et problem. Vi måtte følge timeplanen og kjøre videre. Og vi skulle kjøre langt, helt til Moskva, så vi kunne ikke vente for lenge. Så spørsmålet var, hvem var mest kjørbar? Norge hadde på denne tiden en promillegrense på 0,5 promille, men i Sovjet var den 0,0. Svært tvilsomt om noen av oss var i nærheten av den. Vi ventet så lenge vi turte, og selv om det ikke var min tur til å kjøre, men siden det var min bil satte jeg meg bak rattet. Forsiktig kjørte jeg avgårde på de bilfrie gatene gjennom utkanten av Novgorod. Med ett ser jeg i speilet at en politibil ligger bak oss, en grå og blå Volga. Den følger etter oss, og jeg blir mer eller mindre paralysert og følger den intenst i speilet. Så intenst at jeg ikke ser at lyset har skiftet til rødt i krysset vi nærmet oss, og jeg feier over. Nei! tenker jeg, nå er det gjort. Men da skjer det utrolige. Politibilen stopper for rødt lys, og vi ser ikke mer til den.

Her er det sannsynligvis den svarte Mercedesen som har reddet oss. Partipampene på den tiden kjørte utelukkende svarte Volgaer, eller Zil hvis de var høyt på strå. De likte ikke å bli trakassert av en tilfeldig militsiamann. De har nok tenkt, svart bil, attpåtil en Mercedes, som så åpenbart ignorerer et rødt lys. Her er det best å ligge lavt og holde seg unna for ikke å få problemer. Frykten for autoritetene satt i ryggmargen på russerne den gangen. Og sikkert litt i dag også.

Etter dette ble rutinene for bilkjøring og alkohol stammet vesentlig inn.

Supper har de greie på

På vei mot Moskva svingte vi av hovedveien ved middagstider og fant et stort hotell beliggende i et slags fritidsområde. Spisesalen var enorm og vi var de eneste gjestene. Etter hvert kommer det en dame med meny. Russiske kelnere er gjerne litt mutte av natur, og damen i 30 årene var ikke noe unntak. Menyen var imponerende lang, det meste et eller annet med kapusta, kål til. Vi studerte menyen nøye med Elin som translatør. Dessverre hadde de ikke noe av det som sto der, så i stedet spurte vi hva de hadde. Det var en rett, kjøtt og kål, suppe som forrett og soppstuing. Man kan si mye om det russiske kjøkken, men suppe har de greie på. En bortsch eller solyanka vil alltid være god. Det var denne og, og stuingen med villsopp var himmelsk. Det øvrige ble vi mett av. I Russland mangler det ikke på drikkevarer, og 500ml vodka og en sjampanje hører med.

Veksling

Å veksle rubler på denne tiden kunne gjøres på to måter. Inne i banken, eller utenfor banken. Vekslet du utenfor fikk du 10 ganger så mye som innenfor. Så jeg er redd vi falt for denne fristelsen.

Det medførte at vi hadde veldig mye rubler, men veldig lite å bruke de på. I butikkene var det ikke mye å finne, bortsett fra i de hvor man betalte med dollar, og der var det like dyrt som hjemme. Uansett førte dette til at vi var veldig rause med tips, og det i et land hvor tips ikke var vanlig. Vi gav kelneren en pen bunke, sikkert noen dagslønner, i det vi skulle gå. Hun så surt på pengene og mumlet noe om idioter. I ettertid ser jeg jo at dette var ganske arrogant, og vi modererte oss kraftig etter dette. Bortsett fra en gang i Moskva.

Køståing

Når russere var ute i byen hadde de alltid med seg et tomt handlenett. Og var det en kø ett sted stilte man seg opp i denne. Hva man fikk i enden av køen visste man ikke alltid, men siden det var en kø måtte det jo være en sjelden vare. Trengte man det ikke, kjøpte man det allikevel for det kunne brukes til byttehandel. Elin hadde fått tak i flere kasser med Havannasigarer på denne måten. Så da vi oppdaget en kø, stilte vi oss spent opp. I enden av denne køen var det sjampanje. Og ikke vanlig sjampanje, men Golden, en gylden sjampanje som gikk for å være en av de beste å oppdrive. Og russisk sjampanje er i utgangspunktet veldig god. Vi endte opp med å kjøpe 30 flasker, de kostet ikke mange kroner. Men jeg glemmer ikke blikket russerne sendte oss når vi bar ut de 30 flaskene. De hadde neppe råd til mer enn en eller to. Jeg blir flau når jeg tenker over dette i nå, og håper jeg har blitt flinkere til å trå varsomt i fremmede kulturer. Det er noe med å bli eldre og få erfaringer. Sjampanjen drakk vi opp, bortsatt fra noen flasker som ble med helt til Norge.

En annen erfaring jeg har gjort meg er at det kan være lurt å begrense sjampanjeinntaket når man er ute og reiser. Jeg må innrømme at jeg burde sett mer av Moskva. Men når man er ung og forelsket, og sjampanjen er billig og god, kan man komme til å prioritere feil.

VIP-inngangen til Kreml

Vi fikk i alle fall sett Den røde plass og Vasilij-katedralen. Ikke helt uten dramatikk riktignok. Vi bodde i Elins leilighet rett i utkanten av sentrum, og kjørte ned til Kreml for å parkere rett ved Den røde plass. Moskva har brede avenyer, og den gang svært få biler så det var veldig enkelt å kjøre. Men jeg surret litt med veien og plutselig var vi i ferd med å kjøre inn i Kreml, VIP inngangen. Der var det rimeligvis væpnede vakter som høflig, men bestemt gjorde oss oppmerksom på fadesen. Elin foretrakk å ikke tilkjennegi at hun snakket russisk, men sa at vakten hadde bedt meg parkere så fort som mulig og heller bruke bena, på en lettere ironisk måte. Det gjorde vi da også.

Som nevnt innebar Elins jobb, ikke i ambassaden, men for en som jobbet i ambassaden en rekke fordeler. Det at hun ikke jobbet i ambassaden var også viktig, for om så var kunne hun ikke ha kontakt med vanlige russere. Det var strenget forbudt for ambassadeansatte hvis det ikke ble klarert med ambassadøren på forhånd. Men for å lære russisk måtte man nødvendigvis snakke med russere. Selv om Sovjetunionen på denne tiden var et gjennomregulert land med veldig klare regler for hva som var tillatt og ikke tillatt, så var det også et rikt undergrunnsmiljø av folk som drev med musikk og kultur. Elin hadde blitt kjent med en eldre dame som var en offentlig anerkjent keramikk-kunstner. Vi ble invitert til middag hjemme hos henne hvor vi også traff mannen og datteren. Datteren var også kunstner, men ikke på listen over autoriserte kunstnere, så hun levde på et eksistensminimum. Moren derimot fikk godt betalt for kunsten sin og hadde blitt tildelt en, etter forholdene, stor leilighet i utkanten av Moskva. De hadde også en sønn som hadde flyttet ut av Sovjet. Dette var mulig, men kun om du giftet deg med en utlending. I kunstnermiljøet var det mange som gjerne ville emigrere, og også Elin fikk flere tilbud om gifte seg. Mannen var ingeniør og hadde hatt en høy stilling. Men som følge av at sønnen emigrerte ble han degradert i jobben og fikk bare en fillestilling. Så det var en del bivirkninger av at et familiemedlem ikke oppførte seg etter boka. Vi ble traktert med det beste og kjøpte også en del bilder av datteren. Ikke bare for å støtte henne økonomisk, fine var de og. Jeg mottok forøvrig en rekke brev fra datteren etter at jeg kom hjem, så jeg tror hun hadde lyst til å flytte hun og.

Taganka bar

I kraft av sin tilknytning til ambassaden var det lett for Elin og plukke opp telefonen og ringe til Taganka bar, Vladimir Vysotsky gamle stamsted. Vysotsky var en høyt elsket poet og visesanger som sang om den russiske sjel. Og Taganka bar var en svært populær restaurant med milelange ventelister. Men når man ringer og sier, det er fra den norske ambassaden, vi skulle gjerne reservere et bord for i kveld, så går ting i orden. Taganka bar var et eksotisk sted. Rustikt innredet, med levende høner som spankulerte rundt bordene og vaglet seg på bjelkene i taket. Jeg kan ikke huske at de gjorde fra seg over bordet, men det kan ikke utelukkes.

Sakral stemning i Zagorsk

«Khorosho machina»

Etter en ukes tid i Moskva måtte vi forlate Elin, og vi andre kjørte i retning Warszawa med stopp i Smolensk underveis. Nå som vi ikke lenger hadde tolk artet turen seg annerledes og vi hadde ikke så mye kontakt med russere. Men litt russisk hadde vi da plukket opp. Som når vi ble stoppet av en politimann ved en vaktpost langs landeveien. Vi ble litt usikre på hva han ville, men beroliget da han sa «khorosho machina», bra bil. Han ville gjerne se motoren, og etter å ha studert den en stund vinket han oss høflig videre. Mercedesen hadde hele tiden vakt oppsikt, og flere ganger når vi parkerte og kom tilbake til bilen sto det en flokk mennesker rundt og respektfullt studerte den. I Norge var den bare en litt sliten gammel Mercedes som hadde gått mange mil som drosje før jeg kjøpte den.

Billig bensin

Vi måtte jo fylle en del bensin underveis, og den var latterlig billig, under en krone for literen. I dag koster den bare drøye fem kroner, så Russland er et fortsatt et rimelig land for bilferie. Men å fylle bensin var ikke det enkleste. Ofte var det lange køer, bortsett fra ved noen pumper. Mulig de var reservert for autoritetene. Uansett var det ingen som protesterte om vi fylte der. Når man skulle fylle måtte man betale først. Så etter en kvalifisert gjetning på hvor mange liter man trengte stakk man pengene inn i et hull i veggen. Langt der inne kunne man ane en gammel dame som tok imot, og man kunne så tanke opp.

En mystisk gullring

Grensepasseringen inn i Polen gikk greit. Vi var litt nervøse for sjampanjen, men den var uten interesse for tolleren. Mere oppstyr var det med en tjukk gullring som plutselig dukket opp. Hvor den kom fra ante ingen, og opphavet er fortsett ukjent. Beste teori er at den må ha falt av fingeren til en russer som hjalp oss å pakke i Moskva. Det var strengt forbudt å ta med gull ut, men etter litt diskusjon ordnet det seg.

Russland av i dag er ganske forskjellig fra Sovjet tiden. Men allikevel er mye likt. Menneskene er de samme, og når man kommer litt innpå de er russere veldig vennlige, hjelpsomme og gjestfrie. Det er en klar fordel å kunne språket, men engelskkunnskapene er mye bedre nå enn for 30 år siden.

Les også om en tur vi kjørte i 2017, fra Leningrad mot Murmansk, gjennom Karelen. Her finner du også praktiske tips om visa og grensepasseringer. Se Russland – Karelen