Vil du bort fra varmen nord i Australia kan du reise så langt sør du kommer, til Tasmania. Denne øya er Australias minste stat, men kan by på veldig variert natur. Vi traff et Tasmansk par i Darwin som sa at Tasmania ligger 30 år etter resten av Australia i utvikling. Og du skal ikke langt utenfor hovedstaden Hobart før du føler deg satt langt tilbake i tid.
Richmond
Ønsker du å sjekke ut småbyromantikken er den lille byen Richmond 20 minutter fra Hobart et godt utgangspunkt. På veien dit passerer du store vinmarker med klassiske gårder i Georgisk stil, lett gjenkjennelig på de store verandaene som omgir huset. Akkurat det samme som du kan se på filmer fra sørstatene i USA.
Richmond består av en hovedgate i georgisk stil fylt med kafeer og antikvitetsbutikker, som preger de fleste australske turistbyer. Les feks om Katoomba vest for Sydney her: Blue Mountains – Australia
Byen var viktig på 1800 tallet da den lå på hovedveiene mellom Port Arthur, Hobart og bosetningene lenger nord. Av attraksjoner i tillegg til den koloniale atmosfæren kan nevnes byens gaul. En gaul er et lokalt fengsel som ble hyppig benyttet under den første kolonitiden hvor befolkningen for det meste besto av deporterte straffanger fra England, eller transportsted som det het den gangen.
Straffangene ble ikke fengslet ved ankomst til Tasmania, men sendt på arbeid rundt omkring på øya. Dog skulle det ikke mye til før du ble fengslet. I fangehullet havnet veiarbeidere som ble tatt for fyll, eller som hadde klær de ikke kunne gjøre rede for, eller tjenestejenter som var obsternasige.
For mindre alvorlige forbrytelser slapp du ut etter en stund på enecelle, mens for alvorlige forhold ble du sendt videre til Port Arthur hvor den virkelige straffekolonien var.
Skulle du få lyst på en liten forfriskning kan hotell Richmond Arms fra 1888 anbefales. Den gamle bygningen har en hyggelig pub som er mer engelsk enn de fleste puber i England. For øvrig består mye av bebyggelsen i Richmond og andre småbyer av små, enkle hytter, mange tilbake fra 1800-tallet. Disse ble bygget av kolonister og straffanger som etter hvert ble sluppet fri.
Port Arthur
Port Arthur helt sør på øya var et sted de uttransporterte for all del ville unngå. Det var hit du ble sendt hvis du fortsatte din kriminelle løpebane etter ankomst til Australia. Straffen var «hard labour» med ekstremt harde soningsforhold. Ved havnen, i sentrum av tettstedet ligger fortsatt ruinene av det som var et stort fengsel. Spredt rundt i landskapet ligger små hus og hytter for offiserer, leger og andre som var en del av fangekolonien. Det hele er omgitt av idylliske parker og hager i beste engelske stil, i skarp kontrast til det helvete som et opphold her var for de uheldige.
Mytene skal ha det til at du kunne bli sendt til Australia bare for å ha stjålet et brød. Men nyere forskning har avslørt at av de tusener som ble deportert, var det bare en håndfull som var dømt for trivielle forbrytelser. Det store flertallet var gjengangere med mange dommer bak seg.
De som havnet i port Arthur ble satt til arbeid i steinbrudd eller skogsdrift. Vanskelige tilfeller, eller de som ble tatt for rømningsforsøk ble i tillegg iført tunge fotlenker. Tyngden på fotlenkene ble styrt av forbrytelsens alvorlighetsgrad og hvor stor rømningsfare det var.
Selv om de fleste fangene kunne bevege seg noenlunde fritt når de var på arbeid, var det ikke lett å rømme. Nord for Port Arthur var det et smalt eide som skilte området fra resten av Tasmania. Dette eidet ble tett patruljert av soldater med hunder, den såkalte Dog Line. Havet rundt var fullt av hai. Så selv om du klarte å stikke av og gjemme deg i bushen, ble de fleste tatt når de skulle komme seg videre nordover. Det var i tillegg bygd signalstasjoner som med semaforflagg varslet soldatene lenger nord om noen rømte.
Bush Rangers
Men noen klarte å stikke av. Den mest kjente, Martin Cash, som sammen med to andre kom seg forbi Dog Line ved å svømme over sundet i mørket. Deretter livnærte de seg som såkalte Bush Rangers. Det var bevæpnede lovløse som ranet gårder og reisende før de trakk seg tilbake til skjulesteder i den tette bushen. Hvis du som rømt straffange ble tatt med våpen, førte det automatisk til dødsstraff. Men Martin Cash ble kjent som gentlemans rangeren fordi han så ofte viste nåde under ranstoktene. Så selv om han ble tatt til slutt og dømt til døden, ble han benådet og transportert til Norfolk Island. Dette var en straffekoloni for de aller verste, de som var for farlige til å være i Tasmania. Martin Cash ble sluppet fri i 1854 og bosatte seg i en liten hytte i Tasmania hvor han levde og stelte sin hage frem til 1877. Hytten står der fremdeles.
Separate Prison
Det kanskje mest skremmende straffeanstalten, var Separate Prison. Dette var et forsøk på å forbedre fengselssystemet, bygget i 1848 etter modell av et fengsel i Philadelphia. Tanken bak fengslet var at de innsatte skulle sone i størst mulig ensomhet uten noen kontakt med andre mennesker. Eneste påvirkning utenfra skulle være Gud og Bibelen. Slik skulle de få tid til å tenke gjennom livet, bearbeide sitt kriminelle sinnelag og bli bedre mennesker. Fengslet var bygget med lyddemping og lydtette celler for å få total stillhet. Til og med vokterne hadde taleforbud og kommuniserte med tegnspråk. Fangene ble luftet en og en, en gang i døgnet. Det bibelske påfyllet fikk de gjennom ukentlige andakter hvor fangene ble ført til kapellet med hetter over hodet så de ikke skulle se medfanger eller voktere. Selve andaktrommet var mest skremmende. Der måtte hver enkelt fange stå i en egen bås med en liten glugge hvor de kun kunne se og høre presten som leste fra bibelen, uten å se andre fanger. Det ble etter hvert klart at oppholdet ikke virket etter hensikten. Fangene begynte etter hvert å hallusinere, og mange ble gale. Kanskje ikke en tilfeldighet at asylet lå vegg i vegg med fengslet.
Etter at straffekolonien ble avviklet ble den da også brukt videre som sinnssykeasyl. Svært mange av fangene ble gale og mange fysisk ødelagt.
Fangearbeid
Skogsdriften var svært viktig for engelskmennene fordi de trengte tømmeret til skipsbygging. Alt av eikeskog var allerede hugget i England. Det kunne gå med 2000 eiketrær til et krigsskip, men den australske eukalyptusen var en god erstatning. Eukalyptus er et tre som kan bli over 100 meter høyt. Det er rettvokst og seigt, og egner seg ypperlig til bjelker og plank.
I tillegg bygde fangene ut veier, de bygde hus og i Richmond kan du se Australias eldste steinbro, bygget av fanger i 1825. Broen er solid og vakker, men litt vindskjev og bærer preg av å være bygget av amatører.
Nasjonalparker
Klimaet i Tasmania er ikke ulikt klimaet i Norge. Øya har høyfjellsområder som får betydelige snømengder om vinteren. Den har en regnfylt vestkyst og en solfylt østkyst. Store deler av øya er skogkledd, og det er mange naturparker. Øya har også en stor vinproduksjon, særlig av hvite vintyper som Riesling.
En av de mest besøkte parkene er Freycinet, med trekkplasteret Wineglass Bay. En lang, hvit strand formet som et vinglass. Det hele omkranset av fjelltopper og eukalyptusskoger. Men ikke regn med å ha naturen for deg selv. Aldri har jeg opplevd lignende turistmaskineri i en naturpark. Vi var der i lavsesongen, men gikk allikevel i kø langs de meget tilrettelagte «stiene» i parken. Stiene var delvis i betong og med rekkverk.
Men det går an å unnslippe stimen. Hvis du ikke lider av høydeskrekk, er en tur opp på Mount Amos spektakulær. Løypa opp er tidvis meget luftig, over lange, bratte sva oppover fjellet. Fjellet er mange steder veldig blankskurt, så ikke prøv turen i regnvær. Du belønnes med en fantastisk utsikt på toppen.
Andre parker
Foretrekker du litt mindre folk rundt deg når du er på tur, er det nok av andre parker å velge mellom. Spesielt fine er Douglas-Apsley National Park og Mount William National Park. Cradle Mountain er et høyfjellsområde med fjell over 1500 meter.
Veier, camping
Vi leide en stor campingbil under oppholdet. Campingplasser er lett å finne, men veikvaliteten er variabel. Midland Highway, No 1 er bra, mens øvrige veier kan være veldig smale og svingete. Tasman Highway A3 langs østkysten var slitsom å kjøre med en stor og bred bil. Om du skal leie bil så velg en så liten som mulig.
Nasjonalparker og fotturer: parks.tas.gov.au
Generelt om Tasmania: discovertasmania.com.au
Port Arthur: portarthur.org.au
Alt om Australia på bloggen: australia
