Noe vet man om Finnmarksvidda. Den er stor, den er flat og det er enormt med mygg. Alt dette stemmer fant vi ut når vi gikk fra Alta til Karasjok. Det kan også legges til at hvis du er lei av å gå i kø i fjella sørpå så vil du sette pris på stillheten og ensomheten her i nord. Vi traff ikke en levende sjel på de 4 dagene vi gikk, bortsett fra en trøtt hyttebestyrer.
Men forvent ikke dramatiske fjell. Som nevnt er det ganske så flatt. Landskapet bølger seg, delvis sandgrunn, delvis stein. For det meste lavvokst lyng, av og til bjerkekratt. Bekker skjærer gjennom. Og det er fisk, i bekker og vann. Stiene er svært lettgåtte.
Bojobæskihytta
Turistforeningen har noen hytter som vi tenkte å bruke, og vi hadde med telt. Første etappe gikk til Bojobæskihytta. Vi visste det var mygg og hadde utstyrt oss med myggnett. Myggsesongen er over i midten av August, men går du tidligere må du bruke myggnett. Det er ingen overdrivelse, det er infernalske mengder mygg,
Og mens vi nærmest oss Bojobæskihytta som lå midt i en fuktig bjerkekrattskog gikk det opp for oss at det var her, i senter av vidda, i dette fuktige landskapet, at alle myggers mor holdt til. Her lå hun nede i sumpen og fødte milliarder av mygg hver dag, og nå ønsket de oss velkommen.
Vi kom oss helskinnet inn i hytta og låste døren etter oss. Hvis disse myggene hadde lært seg å samarbeide ville de uten tvil klart å presse døra åpen, så det var best å være på den sikre siden.
Inne i hytta gikk vi straks i gang med å tilberede dagens festmåltid, stekt gjedde. Gjedda het Gjermund. At den hadde fått navn skyldes at jeg hadde fått et nært forhold til denne fisken. Vi hadde fisket i et større bekkefar på veien, og nedi der holdt Gjermund til. Gjermund var nok ikke av de smarteste. Jeg hadde ikke lyst til å fiske gjedde, den er ikke av de mest smakfulle, men like fast bet Gjermund på, igjen og igjen. Jeg kastet Gjermund ut igjen, men han bet på på nytt. Til sist røyk snøret og Gjermund ble svømmende rundt med sluken min i kjeften. Det var lett å se ham der nede i den grunne bekken. Da ble jeg arg, satte på en ny sluk og drog Gjermund opp igjen, for å få igjen sluken. I basketaket som fulgte ble Gjermund hardt skadet og avliving måtte til.
Som antatt smakte Gjermund som gammel ved, salt og pepper hjalp lite.
Utpå natta ble vi holdt våkne av underlige lyder. Var det rein som hadde gått amok, eller villmenn på terrengmotorsykler? Nei, det måtte være myggenes mor som lå der og presset ut sine mygg. Etter hvert gled vi inn i en døs mens vi fryktet hva morgendagen ville bringe.
Mollisjok fjellstue
Neste stopp var Mollisjok fjellstue. Der hadde turistforeningen et rom vi kunne overnatte i. Og så var det mulig å kjøpe mat der. Vi hadde basert oss på fiske, men hadde litt lite å ha attåt. Så vi banket på døren til bestyreren i håp om å kunne proviantere. Lite skjedde så vi banket igjen. Etter en stund gikk døra opp og en liten gubbe i bare underbuksa myste mot oss, tydelig rett fra senga. Det er lett å bli døgnvill når midnattssola skinner, men dette var langt på ettermiddagen. Om han hadde mat å selge? Joda han hadde da noe pottitpudding, som han sa.
Mollisjok ligger vakkert til ved elva Iešjohka, og der fikk kompisen min en fin harr som han var veldig stolt av. Og med god grunn, den smakte mye bedre enn Gjermund, og med deilig pottitpudding til.
Fra Mollisjok gikk det radig i retning Ravnastua med overnatting, og deretter Karasjok.
