Her er en liten historie om våre opplevelser på vei hjem fra Georgia i 2017 da vi kjørte gjennom Tyrkia. Til Georgia hadde vi tatt ferge over Svartehavet, fra Odessa til Batumi i Georgia, men hjem igjen ville vi ta en annen vei og slappe litt av ved havet i Albania før sluttspurten gjennom Tyskland. Det skulle være en enkel transportetappe, men problemer dukker alltids opp.
Grensepassering med forviklinger
Tyrkia er helt klart et land man kan bruke mye tid i. Landet har en fantastisk natur og er proppfullt av gammel historie fra antikken, men nå var det altså bare full fart gjennom Tyrkia.
Det begynte ikke så bra. Vi hadde følge med to svenske biler, men vi kom fra hverandre i Georgia før grensen, og bestemte oss for å kjøre hver for oss, og heller treffes igjen i Kroatia. Vi var siste bilen som kom til Tyrkiske grensen. På forhånd hadde vi snakket med svenskene om grensepasseringen, og alle var helt sikre på at det var fort gjort. Den gang ei. Vi ble stående en times tid i kø før vi var inne i selve grensestasjonen. Der ble Elin kommandert ut av bilen. Hun skulle gå gjennom kontrollen i grensestasjonen, mens jeg skulle kjøre.
Høflig, men bestemt
Langsomt beveger bilene seg mot passkontrollen. Det blir min tur og passkontrolløren ber om pass, kaster et blikk på det, og spør om visum. Visum sier jeg, uforstående. Det er da ikke visumplikt for nordmenn inn i Tyrkia? Dette var noe vi hadde snakket med svenskene om, at vi ikke trengte visum. Passkontrolløren sto på sitt, jeg måtte ha visum. Jeg sto like bestemt på mitt, det var ikke nødvendig. Ting som dette er noe man opplever av og til, at det oppstår en disputt med øvrighetspersoner. Ikke så mye i Europa, men i Afrika skjer det hele tiden. I Afrika er det fordi de ønsker en liten personlig påskjønnelse, men det trodde jeg absolutt ikke var tilfelle her. Kommer man opp i en slik situasjon gjelder det å holde seg rolig. Snakk langsomt, vær høflig og bli for all del ikke sint. Passkontrolløren snakket brukbart engelsk, og jeg var høflig, men bestemt, og gjentok at Tyrkia og Norge hadde visumfrihet, akkurat som Sverige og resten av EU.
Til slutt fikk jeg kjøre inn i Tyrkia og fant et sted å parkere for å vente på Elin.
Cash is king
Det varte og rakk, men til slutt kom Elin gående, i følge med en politimann. Vi måtte ha visum, sa politimannen, svensker trenger det ikke. Langsomt gikk det opp for meg at vi egentlig visste det. Vi var jo en helgetur i Istanbul for noen år siden, og ved nærmere ettertanke måtte vi kjøpe visum ved ankomst Istanbul. Jeg hadde visst vært litt for bestemt og overbevisende i kontrollen.
Men hvorfor hadde ikke Elin fått kjøpt visum da, siden det kunne ordnes her og nå? Fordi du måtte ha kontanter, enten Dollar, Euro eller Tyrkiske Lira. Kredittkort var bare å glemme, og vi hadde bare noen få Dollar og Euro liggende. Politimannen snakket greit engelsk og var meget høflig og forståelsesfull, og kunne bare beklage, men vi måtte dra tilbake til nærmeste by i Georgia for å ta ut kontanter. Han forklarte også at kontrolløren som hadde sluppet meg inn uten visum var nyutdannet og ville få en alvorlig skrape, og være heldig om han ikke mistet jobben.
Slukøret startet jeg bilen og kjørte tilbake mot Georgia. Politimannen gikk foran og geleidet oss gjennom en sperring, så vi slapp å stå i køen fra Tyrkia til Georgia. Vi var heldige og fant en bankomat rett over grensen, tok ut lokal valuta som ble vekslet til dollar hos en av de mange vekslerne, og satte kursen rett tilbake til Tyrkia. Vår gode venn politimannen sto klar og fikk sluset oss gjennom uten at vi måtte stå i køen. Så jeg vil absolutt berømme den tyrkiske grensestasjonen i Sarpi for god service. Og så får jeg ta selvkritikk og kanskje være mindre påståelig for fremtiden.
Tid for å finne hotell
Denne øvelsen i grensepassering hadde rimeligvis tatt noen timer. Våre svenske venner var langt av gårde, og det ville snart bli mørkt så vi satset på å finne et hotell i første og beste by. Veien var veldig bra, fire felt og moderat trafikk. Svartehavet lå hele tiden på høyre side. Vi kjørte gjennom noen tettsteder og småbyer uten å se noen hoteller, da vi med ett kom inn i en liten by hvor det lå flere hoteller på rekke og rad langs veien. Hoteller på venstre side av veien, havet på den andre siden.
Vi svingte av og ble godt mottatt på det første og beste hotellet. Et stille turisthotell uten for mange gjester. Etter å ha lempet bagasjen inn på rommet i fjerde etasje, krysset vi hovedveien og fant en restaurant med utsikt over havet. Dette var tydeligvis en liten ferieby for tyrkerne. Ingen vestlige var å se. Restauranten hadde en utmerket meny og mange gode fruktjuicer å drikke. For første gang denne ferien, ingen vin til maten. Det var tydeligvis en konservativ del av Tyrkia vi var i, og de aller fleste kvinnene hadde hodetørkle og var godt tildekket.
Underlige hotellgjester
Det var ikke så fristende å sitte i restauranten å drikke juice, så etter middagen dro vi rett tilbake til hotellet. Vi tok heisen opp og svingte inn i korridoren hvor rommer vårt lå i enden av gangen. Da vi kom og bar inn bagasjen var det helt stille i korridoren vår, men nå yrte det av liv. Og underlig nok besto klientellet av unge kraftig sminkede jenter i hotpants og miniskjørt. Vi kom frem til rommet vårt, døren var åpen og vi kikket inn. Der inne var det tre lettkledde jenter som drev og sminket seg, og en litt eldre dame som holdt seg mer i bakgrunnen.
Det var åpenbart at hotellet hadde endret karakter mens vi var ute og spiste. Fra et fredelig turisthotell til bordell. Damen på rommet vårt vinket med armen og indikerte at vi hadde gått feil. Det gikk i samme øyeblikk opp for oss. Vi hadde gått ut av heisen en etasje for tidlig.
Vel tilbake på rommet fikk vi endelig ankerdrammen vår og gikk tidlig til sengs, stuptrøtte etter en lang dag. Vi reflekterte litt over kontrastene mellom den konservative restauranten og det tydeligvis mere løsslupne hotellet vi bodde på, og muligheten av en viss dobbeltmoral. Deretter dyttet jeg rutinemessig inn ørepropper siden jeg våkner lett av støy, og sovnet med en gang.
Uthvilt slo jeg opp øynene neste dag, og så rett inn i Elins grå ansikt. Hun hadde blitt holdt våken hele natten av høylydt discomusikk, hyling, stønning, dusjing og banking på dører. Vi spiste frokost i stillhet sammen med et par slitne damer.
Siden jeg var sjåfør var det bra jeg hadde fått sove godt. Elin pleier å duppe av når vi kjører. Jo dårligere veg, jo bedre sover hun. Fra Georgia til Hellas er det 160 mil, og vi feide avgårde langs den utmerkede E70 mens vi så fram til slappe dager på stranden i Albania. Den raskeste veien er via Istanbul og bro over Bosporus, men siden Istanbul er beryktet for sine trafikk-korker valgte vi en mer vestlig rute forbi Marmara havet og ferge over Darandellene ved Cardak.
Etter et par overnattinger i småbyer underveis nådde vi Cardak på ettermiddagen. Fergen over Darandellene var fort unnagjort uten noe særlig venting. Egentlig trist å bruke så kort tid i dette området som er stint av historie. Både fra Romertiden og første verdenskrig med slaget ved Gallipoli hvor England og Frankrike sloss mot det Osmanske riket akkurat her.
Lotteri i passkontrollen
Det tok sin tid å komme inn i Tyrkia, men ut måtte vel gå greit tenkte vi. Der tok vi grundig feil.
Den Tyrkisk – Greske grensestasjonen lå øde til, men var til gjengjeld preget av godt vakthold. I passkontrollen hadde de lotteri, og vi vant. En dum datamaskin trakk oss ut til full kontroll, inklusiv røntgen av bilen. Ingen snakket engelsk ut over noen få ord, men vi skjønte at vi måtte tømme bilen for bagasje. Det gjorde vi, og Elin ble sittende igjen i en haug av vesker og løsøre på fortauet i solsteiken og i underkant av 40 grader. Jeg ble geleidet videre til røntgenmaskinen, en stor container et stykke unna. Tolleren forklarte med fakter og de få engelske ord han kunne at alt måtte ut av bilen. Dette inkluderte hele innredningen, skuffer, hyller og kjøkkenkasser som var boltet fast til karosseri og ramme. Umulig forklarte jeg, i den høflige men bestemte tonen jeg hadde lagt meg til og hatt suksess med tidligere. Det vil ta mer enn en dag og skru alt ut og inn igjen. Det er vanskelig å argumentere når den du diskuterer med ikke snakker samme språk, så jeg vet ikke om han skjønte, eller ville skjønne hva jeg mente. Men jeg forsto ham slik at når de tok røntgen så hadde de bilder av en tom bil å sammenlikne med for å se om det var noen endringer, dvs skjulte rom etc. Derfor måtte alt ut, punktum. Jeg nektet, fortsatt så høflig jeg kunne. Andre biler som også hadde vunnet i lotteriet kom til, ble fotografert og dro videre, mens jeg satt i skyggen og så på. Tolleren kom innimellom bort til meg, sa en del jeg ikke skjønte, og forsvant så igjen. Og slik gikk nå timene.
Nei, vi smugler ikke narkotika
Etter et par-tre timer skjedde det som alle håper på i en slik situasjon; den andre parten gikk lei. Tolleren begynte å kikke under bilen og inn i skap og hulrom. Et par andre kom til og det ble heftig diskutert på tyrkisk. Så får jeg beskjed om å kjøre bilen inn i maskinen. Jeg var ikke tungbedt. Bilde blir tatt, tolleren studerer bildet og kommer bort til meg og spør hva som er under bilen bak. Ekstra dieseltank svarer jeg. Ok sier han. Og så setter han øynene hardt i meg og spør, plutselig på ganske bra engelsk: dere smugler vel ikke narkotika? Det gjør vi ikke svarer jeg litt overrasket over spørsmålet. Fint sier han, dere kan dra.
Jeg fant igjen Elin med hennes nye venn, en svenske som satt fast på grensestasjonen. Elin begynte jo å lure kraftig på hvor jeg ble av. Så kom hun i snakk med en svenske som sa at han hadde vært der i to dager, og at de hadde senger i kjelleren for de som ikke kom seg videre. Dette hadde ikke beroliget Elin i særlig grad. Svensken hadde det problemet at han var dobbelt statsborger, svensk og makedonsk. Dette hadde skapt problemer i passkontrollen og han hadde blitt holdt tilbake når bussen hans kjørte videre. Nå var de formelle sakene løst, men problemet nå var at det ikke var tillatt å gå over grensen. Han hadde forsøkt, men var blitt jaget tilbake av vakter med maskinpistol. Så han lurte på om han kunne sitte på med oss. Men bilen vår hadde bare to sitteplasser og var stappfull i bagasjerom, så det var vanskelig, og sikkert ulovlig. I mitt stille sinn må jeg også innrømme at jeg hadde lyst til å komme meg inn i Hellas så fort som mulig uten ytterligere risikomomenter, i tilfelle tolleren skulle ombestemme seg.
Mer om Georgia og Armenia:
Grønne Georgia
Ferge over Svartehavet. En byråkratisk odyssé.
Kaukasus med bil
Armenia
